Utgitt 2010
335 sider
Fortelling
Dette er 'en fortelling fra virkeligheten.' Og hvilken virkelighet! Det er mer fantastisk enn noen kunne tenkt var mulig, og den ga meg et helt nytt perspektiv på en hendelse jeg trodde jeg kjente ganske godt, orkanen Katarinas herjinger med New Orleans i 2005, og - ikke minst - en del av det som fulgte i kjølvannet til denne naturkatastrofen.
Du stusset kanskje over tittelen, Zeitoun? Det gjorde iallefall jeg, men forklaringen er enkel og banal, det er familienavnet til de som fortellingen fokuserer på. Zeitoun er et syrisk navn. Abdulrahman Zeitoun gikk i land i USA i 1987, etablerte seg som en dyktig, pålitelig og oppofrende medarbeider i bygningsbransjen og er 18 år senere tilsynelatende et enestående eksempel på 'den amerikanske drømmen', ut av ingenting har han bygget opp et eget firma som går godt, takket være at oppdragene deres blir utført punktlig og skikkelig. I tillegg har han stiftet familie, han traff Kathy, en hvit, amerikansk kvinne som hadde konvertert til Islam lenge før Zeitoun dukket opp. De syntes skapt for hverandre.
Da Katarina nærmer seg drar Kathy og barna avgårde til slektninger, mens Zeitoun blir igjen for å passe på de materielle verdier så godt han kan. Han sover seg (!) gjennom den verste delen av uværet, og da flommen er et faktum og vannet står nesten opp til andreetasje i huset deres, begynner han å padle rundt i området i en kano han tilfeldigvis hadde liggende, slik kommer han både folk og fe til livreddende unnsetning.
Så en dag blir han, sammen med tre andre som har søkt tilflukt i huset hans, arrestert av folk fra nasjonalgarden som er satt inn i et forsøk på å etablere ro og orden. De gir tydelig uttrykk for at de mistenker dem for å tilhøre Al Quida, Taliban eller lignende, og behandler dem svært dårlig. Det mest alvorlige for de fenglsede er likevel at de ikke får noen mulighet til å ta komtakt med noen utenfor fengselets murer, selvasgt med den følge at Kathy og resten av familien etterhvert er overbevist om at Zeitoun er død.
Da det etter en måneds tid like fullt på nærmest mirakuløst vis blir mulig for Zeitoun å sende livstegn ut, er han sterkt redusert, men skjønner at han skal slippe å råtne helt vekk i fengselet og klarer derfor å beholde roen mens han venter på lølatelse. Kathy får det imidlertid tøffere enn noensinne i denne absurde situasjonen, og da hun ringer til fengselet for å komme i kontakt med mannen får hun høre at de ikke har han på listene sine, ergo er han heller ikke å få tak på. Det blir mer og mer en historie a la Kafka, og dette ulne, uhåndgripelige er det verste av alt.
Dette er på mange måter en sjokkerende bok som jeg anbefaler sterkt.
Dette var ei god omtale. Boka er notert! Det høyrest ut som ei bok som bør lesast.
SvarSlettJa Bjørg, les heller denne enn fem halvgode romaner. Når jeg en sjelden gang har lest en sakprosabok tenker jeg alltid at jeg skal lese mer av den sorten, men så var det en fristende roman som pekte nese til meg i bokhyllen, og da må jeg bare se hvorfor den gjorde det.. Like fullt: Det er herved bekjentgjort at bloggen thauke2read skal søke å få presentert flere sakprosabøker enn tilfellet har vært så langt. (Dette må jeg klare, det skal ikke mange bøkene til før jeg er i 100% økning!)
SvarSlettEg er og litt der, altså. Eg lar meg stort sett alltid imponere og bevege av sakprosa, likevel ender eg opp med å sluke romaner og la sakprosaen bli igjen på biblioteket. Eg veit ikkje heilt korfor, men eg trur eg har eit instinkt som seier at sakprosa (og dokumentar-tv) er kjedeleg, medan fiksjonslitteratur er underhaldning. Det er jo ikkje nødvendigvis tilfelle.
SvarSlettEg skal lese dagens innlegg og, det ser svært interessant ut.