'Hvor underlig det er, hvordan disse fjerne (og derfor ikke uten videre pålitelige, men bestandig tillokkende) barndomserindringer brått en svart morgen slår inn over en, tilsynelatende uten annen funksjon enn den rent destruktive, som spilt ut for å sende blikket i gal retning, stjele dets oppmerksomhet, nesten som om noe der ute i skråningen fremførte det mest besnærende tryllenummer.
Tid er menneskenes håndjern. Begrepet har dere selv skapt, men ingen evner å si hva det er. Det er betegnelsen for hendelsers konstante bevegelse fra fortid til nåtid til fremtid; det kunne like gjerne vært et annet ord for forandrng, men forandring finnes ikke dekkende,slik er Jahves sirkel innrettet: Hver gang vegguret slår, varsler det at slutten nærmer seg. Mennesket er uløselig knyttet til tidens flyt; dens strøm bryter ned kropp som sinn, og mens én forhutlet stakkar venter på at dens siste rynker skal formes i pannen, er et barn blitt voksent, og høvler en kistes flate jevn, mens en annen sønn spar hull i bløte jorden.
Minnet er menneskenes nøkler. Men aldri passer de riktig i låsen Og skulle døren til ens barndoms kjøkken likevel gli opp, så var det kan hende galt værelse, for disse drømmeaktige fragmentene er stykker ens egen frie vilje selv har puslet sammen. Og hva stotret ikke Aristoteles frem for en hårete sjuske, fattig og i det hovedsaklige forlatt på dødsleiet?
'Den frie vilje bæres stadig av min ene virksomme pungsten. Det er en tung bør. Kom nærmere, Atene.'
Hvem vet hva en egentlig sitter tilbake med. Slikt kan være svært vanskelig å fastslå.' (Fra Eivind Riise Hauges Samaels bok, 2012)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar