Tittel: Samaels bok
Sjanger: Roman
Sider: 273
Forlag: Vigmostad/Bjørke
Utgitt 2012
Allerede tittelen hadde fått meg til å tenke på Det Gamle Testamentet, og i grunnen fikk de tankene fornyet kraft i første del av lesingen; også språk og stil, ja selv innholdet kunne synes skrevet på kunnskapen fra det gammeltestamentlige materialet, uten at det antakelig er tilfellet! Poenget koker vel ned til at med tanke på at dette er en av årets utgivelser, er den på mange vis ganske gammelmodig i sitt uttrykk.
Handlingen er lagt til slutten av femtitallet her i Bergen, noe som selvsagt får oss sjåvinistiske bergensere til å mene at boken utvilsomt har kvaliteter bare av den grunn. I et 'forord' er det en Ole-Jakob Hoff Keppel som forteller at det som følger, altså selve hovedteksten, ble funnet i hans farfar, en David Alexander Keppels, etterlatenskaper. Forordet prøver altså å presentere en slags autentisk ramme rundt fortellingen, et grep som selvasgt har vært brukt mange ganger før og som i seg selv kan virke noe gammelmodig. Det blir ogå hevdet at manuset presenteres slik det blefunnet, altså også uten noen språklig redigering . noe som må sies å bryte med illusjonen, teksten framstår rent ortografisk som helt moderne, en fant nok overhodet ikke en tekst skrevet slik vi møter Samaels bok på 50-tallet. Dette er kanskje pirkete, men det ville vært artig om også dette var tatt hensyn til!
Jeg skal ikke prøve å gjengi handlingen, bare nøye meg med å konstatere at den er både spennende, dyster og ikke så lite snål, og at det på mange måter kanskje er det heller eksentriske persongalleriet som bærer mye av boken. Forfatteren; Eivind Riise Hauge, debuterte i 2010 med novellesamlingen Victot Tukmanovs siste vinter, mens denne romanen er hans andre utgivelse og tyder på at vi kan få flere, og vo\il jeg tro, stadig mer lesverdige bøker fra denne nye forfatteren, han skriver nemlig godt og er flink også rent kompositorisk
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar