Anfinnsen: Det var grønt

Forfatter: Kjerst Anfinnsen

Tittel: Det var grønt

Sjanger: Roman
Forlag: Kolom
Utgitt 2012
119 sider











Vaskeseddelen til denne kortromanen lyder i sin helhet: 'Det var ikke mye som gjorde livet verdt å leve for hovedpersonen i Det var grønt. Angstfylt, trist og sint har han trukket seg tilbake fra verden og fordriver tiden med å jobbe som tannlege,se på tennis og kjøpe  sex.
      En dag kommer den elleve år gamle sønnen hans, Steffen, på døra med ønske om kontakt. Moren hans har nylig dødd etter lang tids sykdom. Det blir en vekker for den misantropiske tannlegen, som ledes til å vende tilbake til barndommen, familiens hemmeligheter, menneskene og seg selv.

Det var grønt er en mørk, nydelig og vittig fortelling om isolasjon, familie og kjærlighet.'

'Mørk, nydelig og vittig'. Tja, det kommer selvsagt an på øynene som ser, selv ville jeg neppe ha tenkt på disse karakteristikkene, men jeg kan jo se at det i deler av teksten kan finnes.elementer som leder tankene til disse karakteristikkene.. Men snarere er det en tragisk historie om en mann uten særlig sosial intelligens, men rikelig med fordommer, som blir presset ut i hverdagen. Da far og sønn skal besøke gravplassen til Steffens mor, er det faren som oppfører seg umodent og som fylles av selvmedlidende tanker: 'Ingen kommer til å besøke grava mi, det er helt greit.' Ja, særlig!  Den stakkars tannlegen (er det noe spesielt med tannleger!?) blir hengt ut til spott og spe; han er for eksempel overbevist om at han skal få kjeft for å ha tilbrakt timer med sønnen uten andre voksne til stede, men møter i stedet et prakteksemplar av en sosialarbeider som forstår han forbløffende godt, mens hans egne tanker blant annet viser seg på være: (...) lenge sia jeg  lærte meg å slutte og snakke, lenge sia jeg skjønte at jeg ikke kunne si det første jeg tenkte på, det er bare korrektheter folk får høre fra min munn..                                                                                                                                            

Kontakten med sønnen får imidlertid også 'vår mann' til gradvis å innse at han må søke ut av det eksistensielle vakumet ham har  vært i. Han kommer på at han hadde en tvillingbror som døde da de var tre, og oppsøker sin gamle mor, som han ellers ikke synes å ha kontakt med. Denne passasjen er for meg høydepunktet i teksten, fint formidlet og ja, 'nydelig' beskrevet. Her får bråttt den til da meningsløse tittelen også sin forklaring. Alt i alt en hederlig debut.