Dette tredje og siste bindet i nobelprisvinner Elias Canettis selvbiografi, har undertittelen 'Livshistorie 1931-1937', og vi befinner oss i all hovedsak i Wien, der Canetti tydeligvis etterhvert fikk en posisjon i kunstnermiljøet, ikke minst ved egne opplesninger av tekster han skrev, og da spesielt Die Blendung (1936), på norsk som Forblindelsen.først i 1993. Denne spesielle romanen jobbet Canetti med i mange år, og vi får vite mye rundt prosessen med boken, ja det er nesten som det er et lærestykke i prosessorientert skriving!
Canetti får nærkontakt med mange sentrale litterære størrelser, f.eks Musil, Joyce og Broch. Han er nærmest fanatisk opptatt av at kunsneren ikke kommer i veien for kunstverket, jf innlegg 'fra ukens lesning' fra denne boken.
Ellers er det ikke noen likegyldighet ved samfunnspørsmål i miljøet vi følger, tvert imot er det mange som viser klarsyn mht hva som var i ferd med å skje. Og her er det selvsagt lett å gå i fellen og tenke at det skulle jo bare mangle i årene like før andre verdenskrig. Men det er lett å være klarsynt i ettertid,langt verre i forkant..
Boken avsluttes med at moren dør sommeren 1937, og det er fristende å konkludere med at forfatteren, i en alder av 32, endelig er et selvstendig, voksent menneske. De siste sidene, om hvordan han selv og broren Georg, opplever morens siste tid på vei inn i døden, er uhyre sterk lesning og verdt hele boken alene!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar