Fra ukens lesning: Canetti

'Hva var det ved Sonne som virket så besnærende på meg at jeg ville treffe ham hver dag, oppsøkte ham hver dag, at han ble den heftigste trang et åndsmenneske noen gang har vært for meg?
  Det var først og fremst fraværet av alt personlig. Han talte aldri om seg selv. Han sa aldri noe i første person. Men han talte også knapt noen gang direkte til en.  Alt ble sagt i tredje person og dermed distansert. Man må forestille seg denne byen og kafelivet der, denne flommen av jegsnakk, bedyrelse, bekjennelse og selvhevdelse. Enhver fløt over av medlidenhet med seg selv og av sin egen betydning.' (Fra Elias Caetti: Øyenspillet. Livshistorie 1931-1937. Oslo 1997)