Denne franske romanen fra 2004, på norsk i 2006, er en slik tekst som smyger seg inn under huden; den begynner i uskyld, men bygger seg elegant opp. mot sterk og høy intensitet.som kulminerer i et selvmord
Fortelleren er en tilsyneltende vellykket kvinne rundt 40 som har en tenåringssønn sammen med en mann hun har levd med i ca 15 år. De tilhører øvre middelklasse og lever et materielt sett bekymringsløst liv. Men så viser det seg altså etterhvert at de alle tre befinner seg i et grenseland mot et psykisk sammenbrudd og/eller asosial adferd, og at hele familien må sies å være i en slags eksistensiell krise.
Idyllen brytes først ved at det kommer telefon fra skolen sønnen går på; han har skadet en annen elev, og det viser seg at det ikke er første gangen. Dette er starten på et ras; og det er framstilt slik at det oppleves som det er en egen dynamikk i hendelsene.
I den Knausgårdaktualiserte debatten om grenseoppdragingen mellom fiksjon og virkelighet, har Christoffer Dufossé sin løsning: 'All likhet med virkelige personer, levende eller døde, er helt tilsiktet. Det eneste som er endret, er navnene, for å beskytte uskyldige.\ Jeg leser gjerne mer av dnne forfatteren!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar