I forbindelse med nasjonaldagen kan det være en passende anledning å trekke fram et par såkalte heimstaddiktere, som skildrer et Norge som ikke flyter over av melk og honning..
Gro Holm (1878-1949) vokste opp på en gård så sentralt i Odda at foreldrene etterhvert solgte det meste av gården til den framvoksende industrien: Hun giftet seg etterhvert med en ingeniør, de reiste en del i Europa, og hun debuterte som forfatter først da hun var 54 år, med Sut, årene etter kom odelsjord og Kår. Disse tre romanene utgjør tilsammen en trilogi, utgitt samlet etter krigen som Løstølsfolket. Et opptrykk kom i Gyldendals lanterneserie på 70-tallet, og jeg hadde et eksemplar som noen lånte for temmelig mange år siden, det hadde vært kjekt å få det i retur!
I følge Willy Dahl i Norges Litteratur, bind 2, var resepsjonen lunken; det var for grunn psykologi. Men dette er bøker som har et annet ærend, de forteller om en tid og et sted med nærmest dokumentarisk presisjon, og helt usentimentalt. Desto sterkere å lese f.eks om hvordan den unge bondekonen må dele soverom med sine svigerforeldre når hun flytter til gards. Dahl sammenligner Holm med Amalie Skram!
Jens Tvedt (1857-1935) var også vestlending, nærmere bestemt fra Dimmelsvik i Sunnhordaland. Han er også en dyktig miljøskildrer øg, i følge Dahl en av de mange bygdeforfatterne som ' registrerer virkningene av 'det store hamskiftet i bondesamfunnet', dvs overgangen fra natural- til pengehusholdning.' Tvedt viser oss også slitet i hverdagen, men det er en lysere tone enn i mye av heimstaddiktningen ellers. Et av hans hovedverk er Madli und' Apalen, der Madli blir den fjerde konen til en husmann på nærmere 80 år. Bjørnsons bondefortellinger blir virkelig tamme greier i forhold til dette!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar