Erland Kiøsteruds bok av året er en medrivende fortelling med en død hovedperson. Teksten tar til med at Mimina nettopp er død og slutter ved begravelsen. Mimina var en spesiell artist med stor appell til de fleste, og det er da også høyst ulike karakterer vi møter i de 26 kapitlene i boken. Boken må sies å være en kollektivroman, og det er ingen entydig stemme i teksten.
Handlingen utspiller seg i et gjenkjennelig Oslo, men med klart oppdiktede karakterer, dvs i noen tilfelller (bipersoner), er navnene så like på faktiske personer at det må være meningen at vi skal tenke på disse, f.eks Boine Mari.
Det som gjorde mest inntrykk på meg i denne romanen er beskrivelsen av den sprøytenarkomane Hans-Olav Greaker, et nærgående, men samtidig totalt usentimentalt portrett av et menneske så langt nede at døden utvilsomt må komme som en befrielse.
Det som er vanskeligere å helt ta inn over seg er den posisjonen Mimina blir sagt å ha i samfunnet; hun er tross alt død da vi lesere blir kjent med henne.De tekstbrokker som blir gjengitt fra det som skal ha vært hennes mest populære sanger, hjelper heller ikke akkurat til å forklare dette,f or de er temmelig banale, jamfør denne: Jeg gikk over gjerdet, jeg gikk over til den andre siden av begjæret.
Men om en godtar det nær sagt kongelige som blir tillagt Mimina, er det mye interessant i beskrivelsen av hvordan en spesielt populær person blir møtt av ulike mennesker, selv etter sin død. Du kan trygt bruke noen timer på å lese om Mimina, kjære leser
Tror faktisk jeg lar være. Men er imponert hvor lojal du er overfor den norske samtidslitteraturen, Torbjørn!
SvarSlett