Linde: Nu, jävlar!

Heidi  Linde har for lengst debutert, hun fikk utgitt sin første barnebok i 1998, og i 2002 kom hennes første roman, Under bordet,  fjorårets Nu, jävlar,  er hennes tredje roman, en bok som forøvrig ser ut til å gi henne et aldri så litett gjennombrudd - så også hos meg. Jeg skal ikke spekulere for mye i om den litt spesielle (les: lett spekulative) tittelen har noe å si i denne sammenhengen, men velger å tro at det har minst like mye å gjøre med andre forhold, deriblant forhåpentligvis det at hun skriver godt.Komposisjonen er elegant, der den veksler ubesværet mellom ulike tidsplan, personer og miljø. I begynnelsen syntes denne leseren det var noe overveldende hva vi blir presentert for; nye personer i nye omgivelser i hvert kapittel.Men så roer det seg, og ut fra mylderet trer  Therese og Jessica fram, nå voksne venninner, men med et vennskap tilbake til barndommen. En barndom som artet seg høyst forskjellig, Therese vokser opp i tilsynelatende idyll, mens Jessicas mor virker direkte fornøyd da mannen hennes dør når datteren bare er 14..

På fortellingens nåidsplan møter vi Therese gravid med sitt tredje barn, et barn hun etter eget utsagn ikke føler noe for, noe hun kanskje heller ikke gjør for barnets far, som hun  kom sammen med fordi hun tilfeldigvis sølte noe øl på han! Siden synes han å ha satt alle de vesentlige premissene i forholdet, og det synes som om hun er i ferd med å bryte ut da hun plutselig må på klinikken syv uker før termin.

Slutten av boken handler mest om Kevin, som vokste opp sammen med Therese og Jessica og som blir sammen med sistnevnte da hun som russ kommer til han om natten. Kevin er en myk mann, med lite initiativ, men boken slutter like fullt med at han får seg ny kjæreste. Dette perspektivskiftet mot slutten av romanen understreker at det ikke er noen egentlig hoedperson i denne beretningen, det er snakk om en slags kollektivroman, der et miljø på mange måter står i sentrum, og der f.eks musikken spiller en viktig rolle som bindeledd.

Humor er det også rikelig av, og noe av det morsomste i mine øyne er hvordan dronning Sonja er gjort til en ikke uberydelig figur i romanenens univers. Som du vil ha forstått, kjære leser, er dette en bok jeg gjerne anbefaler!