Så lenge hun hadde kunnet lese, hadde Ada lest mange bøker. Lesingen var hverken arbeid eller hobby, den fulgte ingen bestemt interesse. Å lese var en tilstand der tiden gikk fordi den ikke kunne annet, mens Adas forstand ble dynket i næring, slik at den gikk over fra et febrilt begjær til jevnt og uavbrutt å suge til seg og foredle. I mellomtiden kunne sinnet puste ut og ta det med ro et par timer, som en utkjørt maskinist som døgnet rundt er satt til å betjene en farlig, avansert maskin. Ada leste som man skyver tømmer inn i et sagbruk. Fordi de tjukke, harde kubbene holdt lengst, likte hun framfor alt litteraturen fra 1800-tallet og alt som var skrevet før 2.verdenskrig. Nyere verker anså hun som avledningsmanøvre fra de store emnene, de var lette og søte, litt som popcorn som man må konsumere mens hodet er opptatt med andre ting.' (Fra Juli Zeh: Hvis alt er et spill?, 2004, norsk utgave 2006)
Liker!
SvarSlett