Retrospektivt hjørne: Aksel Sandemose

I august 1965 døde en forfyllet grinebiter av en forfatter et sted i Danmark, landet hvor han også ble født og vokste opp. Hva så, hva har det med oss å gjøre? Mye, er min påstand, han har fortsatt mye å fortelle oss mht hvordan det er å leve, spesielt i små, tette samfunn, som vi har mange av den dag i dag. Stikkordet her er ’Janteloven’, en like genial som misforstått ’lov’. I tillegg skrev han noen svært gode bøker som fortjener lesere i mange år fortsatt.

                                                       Sandemose mot slutten av livet



Sandemose er en av de forfatterne som både Danmark og Norge gjør hevd på, slik tilfellet også er med Ludvig Holberg og Amalie Skram. Ulikt de to andre, var Sandemose født i Danmark og levde der til han var en godt voksen mann, avbrutt av arbeid til sjøs og et opphold i land noen måneder i New Foundland, da Sandemose var 17-18 år. Han skal ha vært sentral i et kjærlighetsdrama mens han tilbrakte disse månedene i land, ved at han forelsket seg i samme jente som en svær kar, og muligens skadet eller til og med drepte denne rivalen. Sandemose lot iallfall spørsmålet om han hadde drept stå åpent resten av livet; det ble en viktig del av mytedannelsen rundt ham selv, som en person med en bakgrunn som tilsa at han hadde innsikt i menneskesinnets mørkeste områder.

I flere av sine sentrale bøker kretser da også forfatteren rundt dette, i det hele tatt hentet han mye stoff ut av det forholdsvis korte oppholdet på det amerikanske fastlandet høsten og vinteren 1916-17, og et noe lengre opphold på de samme trakter i 1927-28, da han hadde fått utgitt et par bøker og så på seg selv som forfatter.

I 1930 emigrerer han så til Norge, sannsynligvis for om mulig å distansere seg fra kreditorer og andre – for han -uønskete individer. Pussig nok kommer hans første hovedverk, En sjømann går i land , ut året etter, og er med på å gi inntrykk av at flyttingen til Norge forløser han kunstnerisk. Denne romanen gir den bredeste skildringen av stoffet Sandemose henter fra Amerikaoppholdet, og her møter vi Espen Arnakke for første gang, som i boken stikker ned og sannsynligvis dreper rivalen John Wakefield. Espen Arnakke er Sandemoses viktigste litterære karakter, og om du nå tenker at det er påfallende likhet mellom forfatterens biografi og hva han lar Espen oppleve, så er du ikke den første som opplever det slik.

I Norge kommer Sandemose i kontakt med et politisk radikalt miljø, med bl.a. Sigurd Hoel og Arnulf Øverland (Mot Dag-kretsen), og får i dette miljøet også interesse og kjennskap til psykoanalyse (Freud, Reich) , noe som blir svært utslagsgivende i forhold til innhold og utforming av hans neste hovedverk:         En flyktning krysser sitt spor, utgitt i 1933.

Her bruker han elementer fra psykologien for å gi et spesielt portrett av mennesker og miljø med oppveksten til Espen Arnakke i sentrum. Boken er ellers preget av et modernistisk litteratursyn, der den realistiske framstillingen må vike for en mer episodisk, springende stil. Det er også her vi finner den såkalte Janteloven:  

Sandemose ville med dette understreke hvilke sosIale mekanismer som satte premissene i det tette, lille jantesamfunnet, gjennom uskrevne lover som har blitt til over lang tid, men som samtidig er så innarbeidet at de ligger i ryggmargen på så å så si alle som vokser opp i dette samfunnet, med det resultat at alle passer på alle uten at noen trenger å løfte en finger.

Dette er like fullt blitt misforstått dit hen at disse lovene er skapt bevisst (av forfatteren eller andre) for å holde folk på plass mot deres vilje. Ingenting er fjernere fra Sandemoses intensjon; han hatet denne ’repressive toleransen’, som det heter på fint. Like fullt ser en også i dag at noen raser mot denne loven, ja til og med vil begrave, eventuelt senke den i sjøen (!) som om de mekanismene den tar opp ville bli berørt av slike pseudohandlinger.

Under krigen søkte Sandemose dekning i det nøytrale Sverige, i en tid da han strevde med å skrive. Han fikk like fullt ferdig et utkast til romanen Det svundne er en drøm i 1944, noe som betyr at han er en av ytterst få som har gitt ut førsteutgave av en skjønnlitterær tekst på både dansk, norsk og svensk.

Denne romanen er også sterkt preget av psykoanalysen, og består av det som skal være etterlatte papirer av hovedpersonen John Torson. Leseren får inntrykk av å nøste opp i en kriminalsak, og komposisjonen er så mesterlig at boken har vært vurdert som en kandidat til tidenes norske spenningsroman.

Etter krigen kjøper han et lite bruk på Sørlandet med håp om en ny start for seg selv og familien, fjernt fra fristelsene i Oslo. Der skriver han flere bøker, den mest betydningssfulle er Varulven fra 1958, som er et intenst kjærlighetsdrama.

I tillegg gir han helt på egenhånd gjennom flere år ut tidsskriftet Årstidene. Familielivet fikk sine prøvelser; en av hans tvillingsønner dør av blodkreft i 1955, hans andre kone dør i 1959, også av kreft.

Sandemose gifter seg faktisk en tredje gang, i 1961, men dør altså få år senere.