Retrospektivt hjørne: Utvalgte tsjekkiske romaner (2)

Sommeren 1989 var vi fire studievenner ('bridgelag') som ga oss i vei på tur til Praha. Vi reiste like godt med tog hele veien fra Bergen, gjennom Øst-Tyskland fordi vi hadde funnet ut at det var rimeligst, og med en liten pause i Berlin. Praha viste seg å være akkurat så pittoreskt som forventet, med en atmosfære fylt av gammel storhet, men sterkt nedslitt og preget av mange år bak jernteppet. På veggen til en sentral bygning langs hovedgaten var det et gigantisk neonskilt som den mest språkkyndige av oss tolket: 'Med Sovjetunionen til evig tid'. Bak skiltet hadde noen sprayet: 'Men ikke et sekund lengre!'

Denne humoren, som jeg vil kalle både burlesk og svart, tror jeg en kan finne en del eksempler på i dette landet, og sikkert i mange andre land som har vært vant med å kommunisere på tvers av makthaverne.
For eksempel finner vi det i to romaner av henholdsvis Bohumil Hrabal (1914-1997) og Pavel Kohout (1928- ).

Bohumil Hrabal ga ut Jeg har betjent kongen av England i 1971, og dette sentrale verket i produksjonen hans kom på norsk i 1986. Hovedpersonen jobber, lurer og bløffer seg oppover i hotellbransjen; han vil bli rik, koste hva det koste vil. Det byr selvsagt på mange muligheter for satire, noe Hrabal utnytter godt. Jeg leste denne som en sjeldent vellykket harselas over intrigene som uunngåelig oppstår i posisjoneringen for å oppnå mest mulig makt. Hvert kapittel begynner med setningen: 'Følg godt med nå, så skal jeg si dere noe.' Dette tror jeg det er rimelig å se som en honnør til den muntlige fortellerkunsten slik Hrabal helt sikkert både møtte den og dro nytte av den på stampuben 'Den gyldne tigeren', midt i Praha.
Et annet hovedverk i norsk oversettelse er En liten jernbanestasjon i krig ( 1965, norsk utgave 1991) , men i mine øyne er den temmelig ordinær i forhold til den først nevnte.

Pavel Kohout ga ut Skarprettersken i 1978, og to år senere forelå den i norsk utgave. Vi følger en klasse som går i lære for å bli bødler, og der perspektivet ligger hos det som skal bli verdens første kvinnelige bøddel. Det er en infam skildring av hvordan alt kan settes i system og framstå som ytterst seriøst og dermed også gi legitimitet til virksomheten. Vi får bl.a i detalj - og selvsagt på skjema - innsikt i hvordan skoleåret er bygget opp, fra årsplan til timeplan for den enkelte dag. Det er forbilledlig og ville helt sikkert oppfylt kravene til læreplaner i Kunnskapsløftet... Et tilfeldig valgt eksempel; Dag 88 (14/12) starter med  psykologi (om tillit), fortsetter med testing av hengningsapparat med påfølgende praktiske øvelser(!), og etter lunsj er det testikkelknusing som eksempel på tortur, før dagen rundes av med biljard! Fornøyelig!