Debutanten Sondre Midthun har like fullt fått en god del oppmerksomher rundt sin første roman, og det er høyst foståelig, for her bringes vi inn i en godt fortalt historie som også veletablerte skribenter ville kunne si seg vel fornøyd med.
Det meste av teksten har en enkel overskrift; 1982. Da er fortelleren en gutt på 12 år, enebarn i en ganke dysfunksjonell familie, der faren opptrer som en gammeldags patriark, og moren er så engstelig at hun trekker seg helt inn i seg selv og rett og slett blir syk. Illustrerende for tilstanden i familien er følgende: Når fortelleren ringer hjem for å høre om han kan bli med en kamerat og dennes far på fisketur, klarer ikke moren å svare han, men sier at han må snakke med faren! Vi lesere føler uunngåelig sympati med fortelleren, men etterhvert blir vår medfølelse utfordret, da det blir tydelig at han er sin fars sønn, mao det viser seg nok en gang at rollemodellens kraft er stor.
Dette er en tekst med mange plan som er godt vevd sammen, et spesielt satirisk - og vellykket - ligger i farens sterke forakt for hvordan Israel tar seg til rette, mens han altså i bunn og grunn er like autoritær i sitt eget rike. Faren blir forøvrig fullstendig avkledd i en kortere del mot slutten av boken kalt '1985', og altså tre år etter hoveddelen. Fortelleren er 15 år og konfirmant, og må ha opplevd konfirmasjonsfesten sin som en svært pinlig affære, pga faren. I denne delen dør også moren, og fortelleren finner ut at faren etter alt å dømme har levd et dobbelliv i årevis, ved å begrunne ukers farvær med jobb i et rederi som ikke kjenner til han når fortelleren tar kontakt med rederiet.
I en rammefortelling (1999), har sønnen (fortelleren) kommet tilbake, øyensynlig for hevn... Anbefales!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar