Grytten: Saganatt

Jeg husker at da den nylig oppløste amerikanske gruppen REM kom med albumet New Adventures in Hi-Fi i 1996, ryddet Bergens Tidende plass til en helsides anmeldelse av albumet, noe helt uvanlig. Men så gikk også anmelderen, en dyktig journalist fra Odda, langt i retning av å geniforklare albumet. I ettertid ser vi at det var å ta for hardt i, gruppens beste år var forbi, nedturen var begynt, dette var et habilt album - ikke mer. Så skal det sies at dette var et unntak i Gryttens journalistiske gjerning; her var for en  gangs skyld ikke den kritiske distansen og den skarpe observasjoensevnen.som gjorde Grytten til en av norsk presses beste penner i mange år.

Så sluttet Grytten som journalist og ble forfatter på heltid, han debuterte forøvrig skjønnlitterært med diktsamlingen Start (sic) i 1983. Det er  som novelleforfatter Grytten har utmerket seg, med en strålende Bikubesong i spissen. Det er fristende å si at denne samlingen er unntaket, at forfatterskapet ellers er habilt, men ikke mer, men det er kanskje å være for streng, hva synes du?(29.12: Ingen har arrestert meg, men Bikubesong er vitterlig utgitt som en roman, men hvert kapittel kan jo leses som en novelle...)

Nå er  Grytten ute med ikke mindre enn en 'romantrilogi' (tre fortellinger i ett bind, men i praksis en roman), som har det til felles med Bikubesong at det er et felles rammeverk, dvs denne gangen ikke en bygning,  men familimedlemmer fra ulike generasjoner. Det er  for lengst påpekt at det er den midterste; I morgon er det måndag, som er den store leseopplevelsen; en burlesk historie fortalt i jeg-form av tidligere møbelhandler Harold Lunde, som drar til Sverige for å  få hevn, IKEA beware!!

Før det har vi truffet sønnen hans, børsspekulant Arild Lunde, sett gjenom perspektivet til en av karene på Smelteverket i Odda  Det kan nesten virke som om forfatteren vil vise oss fortellerens anstrengte forhold til norsk stilskriving, gjennom utformingen av denne teksten! Dette er traurig, forutsigbart og knapt til å komme igjenom. Det er et langt gjesp av et referat fra en del av nyere norsk historie og vi har hørt det samme uttrykkt så mye bedre før, også av Grytten selv, ja, jeg tror  dette må være det dårligste jeg har lest av han.Heldigvis finner han altså formen igjen i fortelling nr 2. Her er det også en svært vellykket undertekst som problematiserer hele livsstilen vår gjennom Harolds revolt mot unbrakokongene. Del tre? Joda, her dukker fortidens spøkelser opp på ny...fantasifullt!!