Fiske/Kverneland: Kanon 4

Samarbeidet mellom disse to eminente tegnerne ser bare ut til å bli bedre og bedre, de utgir iallfall stadig flottere bøker.

Denne gangen er det også en mer åpen personlig tone selv om det kretser rundt døden, eller kanskje nettopp derfor. Kverneland forteller at alle hans nærmeste har dødd og fletter det inn i en lengre sekvens om Edvard Munch, der døden også spiller en viktig rolle.

De to tegnernes svært forskjellige uttrykk fungerer glimrende sammen så min eneste innvending mot verket er at det er lange partier her der bare en av dem er i aksjon.. Joda, de er gode hver for seg, men det er kombinasjonen som gjør disse kanonene til mulig klassikermateriale.