Dette er årets album fra den anerkjente tegeserieskaperen Enki Bilal, som kom til verden i gamle Jugoslavia, men må oppfattes som fransk da ha kom dit som niåring i 1960. Da ha var fjorten ble han 'oppdaget' av Asterixtegneren, i følge Wikipedia.
Navnene som utgjør tittelen er såvisst ikke tilfeldige; det referes direkte til Shakespeares stykke - og slik sett er det vel en helt åpen intertekstualitet - denne teksten baserer seg delvis på det berømte forelegget. Men i utgangspunktet er ikke dette først og fremst en historie om tragisk kjærlighet, snarere om verdens undergang, intet mindre! Det blir innledningsvis vist til at jorden har hatt et raserianfall, og de få personene vi møter prøver å overleve på de forråd av mat og vann som finnes.
Landskapet er grått, og etter det jeg kan skjønne en mudderørken; det er i bevegelse og det eneste som ikke er begravd er toppen av et høyt hotell og en bil(!), foruten de nevnte personer. Det dreier seg mao om en typisk dystopi, en dyster framtidsskildring. Og her er fargeleggingen av tegningene viktig, de er gjennomgående i brune og lilla sjateringer, og i en konstant skumringsbelysning, som om solen aldri viser seg. Det estetiske er beholdningen for meg, historien blir noe banal.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar