Frode Grytten er utvilsomt en iderik kar; tekstene hans synes ofte å være resultat av at han er flink til å være til stede i øyeblikkene på en slik måte at han også får øye på de stiene som alltid er der, men som de fleste ikke ser i hverdagens race nedover hovedveien. Dette er utvilsomt et godt grunnlag for å skrive essay, som altså er sjengerbetegnelsen på denne samlingen med femti tidligere utgitte tekster, samlet i denne boken i fjor i forbindelse med Gryttens egen femtiårsdag.
Og her er mange gode 'forsøk' på å nærme seg verden med friske sanser og - ikke minst formidle det på spennende vis. Det er ikke tvil hos meg; når Grytten er på topp er han helt i toppen blant norske skribenter, uansett sjanger. Men samlingen avslører også at Grytten er ujevn, det er ikke alle tekstene her som kan brukes som eksempler for å umderbygge det jeg nettopp ga uttrykk for. På vaskeseddelen får en da også et signal om at dette er et mer sammensatt tekstutvalg enn en først kunne tro, der leser vi nemlig at 'I denne boka møtere vi Grytten som essayist og reporter.' Ja, det er klart at mange av disse tekstene har vært flotte reportasjetekster i forbindelse med dagsaktuelle spørsmål. I 'Dei elendige' f.eks er det alt det håpløse i og rundt Sportsklubben Brann som får gjennomgå av Gryttens satiriske svøpe. Her er han i mine øyne like fullt så tung på labben og til dels så uelegant og klisjefylt i beksrivelsene at det er snodig at teksten er tatt med (Eks: 'Sjølv om klubben er hundre år, treng dei vel ikkje spele som ein gjeng hundreåringar.') Men det skal kanskje underbygge et annet utsagn i vaskeseddelen; at Grytten i sine mange år som journalist, har (....) brote dei fleste skrivne og uskrivne reglar.'
Og jeg tenker at poenget er vel knapt om regler blir brutt eller ikke, men om en får fram det en vil med en tekst, noe Grytten klarer oftere enn de fleste - les f.eks den glimrende presentasjonen av musikeren Van Morrison: 'På sporet av ein Belfast-cowboy'.
'Van Morrison forsvinn for meg. Det går opp for meg at eg lagar eit portrett av ein usynleg mann . Eg er på sporet av ein Belfast-cowboy, men innser at Van Morrison gjømmer seg i musikken, han blir borte og forsvinn inn i musikken.'
Grytten forsvinner ikke i tekstene, han setter gode og tydelige spor etter seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar