Lyrikk på en søndag: Norge

Bai fortsetter sin utrettelige kamp for lyrikken, og ære være henne for det, det minste en kan gjøre er å være med! Nå er konseptet å dra rundt i verden, og vi begynner rimelig nok på hjemmebane.

Når jeg skal trekke fram en norsk dikter er det mange jeg kunne tenke meg å stoppe opp ved, men det er likevel gode grunner for at det må bli Jan Erik Vold. Jeg føler ingen andre har gjort meg mer begeistret for lyrikksjangeren, det er grunn god nok. Men i tillegg vet jeg heller ikke om noen andre som bruker det musikalske på like flott vis som Vold - og da tenker jeg selvsagt først og fremst på framføringen av 

diktene. En har i grunnen ikke opplevd Vold fulllt ut før en har hørt han, og gjerne sammen med (jazz)musikere. Den diktsamlingen som jeg setter høyest er nok Mor Godhjertas glade versjon. Ja som kom så tidlig som i 1968. Og året etter kom mange av disse diktene på plate i versjoner sammen med Jan Garbareks kvartett, platen heter Briskeby blues.

FUNNY

Tenk at jeg er født

-hvor urimelig

det er at jeg skulle bli født, jeg

født i Oslo den attende oktober nittenhundredeogniogtredve

etter Kristus, på Vor Frues Hospital, jeg

født som guttt, veiende

4100 gram, sunn og frisk, født

medio oktober (visstnok

på en onsdag) altså unnfanget i

januar bør det bli, at det ble jeg

som ble født, jeg som ble unnfanget da, min sædcelle

som fant veien fram og var først (eller den foretrukne

om nå eggcellen, min eggcelle, hadde noe valg), det er da 

til den rene usannsynlighet

grensende at det var jeg, nettopp jeg og ingen annen enn jeg

det skulle nedlegges grunnstein for

der og da, hvem kunne ant noe slikt januar 39? jeg Jan Erik

Vold blindt umælende allerede i gang

med å samle sine bokstaver og celledele seg

gjennom morula og blastula til et froskevesen

sprengende mot mavens labyrinter, altinnsugende, for så

oktober s.å. være klar

til å presse seg ut til menneske - har jeg forresten fortalt

vi ble tatt med keisersnitt, min søster og jeg, februar 44

oktober 39, i soldrakt et bredt dobbeltarr

nedover moderens nave, det var pga hennes smale 

bekkenparti, derav vår smukke hodeform

(sies det) - at denne statistiske så godt som

umulighet, sjansene mindre enn en milliard, har gått bort

og gjort virkelighet av seg: DET BLE MEG!- dette

tenker jeg på i stunder det ikke faller helt greitt

å være født, jeg strammer meg opp og tenker høyt:

SORRY BRØDRE, DET BLE MEG

JEG FÅR PRØVE Å GJØRE SÅ GODT JEG KAN