Dette er en ganske fersk, kinesisk roman (2006, norsk utgave 2008) som er basert på gamle historier eller myter, mao bearbeidet folkediktning. Nå kjenner ikke jeg forelegget, og vet ikke hvor store friheter forfatteren Su Tong har tatt seg, men det er da heller ikke det viktigste i mine øyne, resultatet, en medrivende velfortalt tekst er uansett langt mer betydningsfullt.
Historien tar utgangspunkt i et gammelt forbud mot å gråte:
'så snart et barn kunne gå, fikk det ikke lov til å gråte mer.'
Å stenge gråten inne på denne måten fikk enkelte barn til å gi:
'avkall på gleden ved å stå oppreist mot retten til å gråte.'
Det førte også til stor oppfinnsomhet mht å la tårene komme ut andre veier enn den vanlige, slik at f.eks
'Jenter med store ører lærte å felle tårer gjennom dem'
Tekstens hovedperson introduseres bl.a slik:
'Binu gråt på den mest klønete måten.'
Så selv om hun ellers ikke synes å ha noen spesielle lyter, er hun derfor en taper, noe som preger fortellingen - uten at den av den grunn blir dyster. Det skyldes kanskje den både detaljerte miljøskildringen og en sympatisk innstilt forteller, som får dette fjerne bondesamfunnet til å tre klart fram for oss.
Binu gifter seg i tidlig alder med Qiliang, men hvetebrødsdagene er knapt unnagjort før han blir utkommandert til å være en av mange arbeidere i byggingen av den kinesiske muren - og det trenger ikke være intendert, men det slavemessige ved dette står fram som en forløper mht situasjonen for dagens kinesiske fabrikkarbeider som slaver både for myndighetene og oss vestlige forbrukere - (og om noen syntes dette smakte av moralpreken er jeg fornøyd). Utsiktene til at Binu og Qiliang skal få se hverandre igjen er dårlige, men Binu gir ikke opp, i stedet legger hun i vei - og det meste av teksten handler om hennes strabasiøse og opplevelsesrike ferd. Anbefales!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar