Gunnerud: Byen med det store hjertet

Dette er den første krimboken jeg har omtalt i denne bloggen, naturlig nok siden jeg nesten har sluttet å lese krim. Jeg sier 'sluttet' fordi jeg tidligere leste - eller kanskje det passer bedre å si 'konsumerte' - en god del krim, som tidtrøyte, på linje med tv, som jeg forøvrig også nesten har sluttet å bruke tid på, fordi det sløver og livet er for kort til ikke å prioritere hva tiden skal gå til. Og hvis du nå vil kalle meg åndssnobb tar jeg det som et kompliment, men faktum er at jeg hovedsaklig beveger meg innenfor det vi kan kalle populærkulturen, som heldigvis er svært mangfoldig

Av og til kan det være både godt og nødvendig med noe som krever ekstra liten innsats, uansett hvilken del av fordøyelsesystemet det er snakk om, og nå fikk jeg - i en periode der stresslampen for meg for lengst lyser rødt - plutselig lyst på en krim. Valget falt temmelig tilfeldig på en to år gammel bok av en forfatter som jeg forstår har opparbeidet seg en liten menighet. Men jeg får bare lyst til å banne i kirken, for dette var omtrent like kjedelig som en burger fra de du vet. Historien er syltynn, men teksten er like fullt på over tre hundrede sider. Det er langt mellom de friske salatbladene i språket, men rikelig med vomfyll. Jeg orker ikke skrive mer om denne tomme teksten, jeg må i gang med noe med substans.