Rishøi: Historien om fru Berg

Denne lille novellesamlingen, inneholdende fem tekster, har blitt møtt med unison jubel, slik også hennes første samling, La stå!, ble mottatt for noen år tilbake. Jeg fikk imidlertid ikke helt fot dengangen, og det gjør jeg ikke nå heller, med ett unntak; den siste novellen i samlingen.

Bevares, de andre tekstene er slett ikke dårlige, Ingvild Rishøi skriver godt, hun kan komponere en historie og har gode miljø- og personkarakteristikker - hun kan i det hele tatt håndverket. Så hva er så problemet? Jeg skal forsøke å forklare det ved å se litt nærmere på en av novllene, ' The Life and Death of Janis Joplin'.

Denne teksten står midt i samlingen, og er den nest lengste. Hovedpersonen/fortelleren er en jente som har en slående ytre likhet med sangeren Janis Joplin. Etter at hun blir oppmerksom på dette, begynner hun å lytte på Joplins sanger og blir helt oppslukt av den intense stemmen. Hun setter seg likevel ikke inn i Joplins liv, noe som ville vært vanskelig for henne da hun ikke kan lese. Hun får derfor sjokk da hun mot slutten får rede på at Joplin er død. For denne leseren ble historien svært forutsigbar, det er nemlig flere ledetråder, som at hovedpersonen driver med et ikke ufarlig arbeid -trerydding - og en stor furu står og venter... Når hun skal felle den går ikke det så greit...mao, det en forventer vil skje skjer også. Riktignok utvikler det seg gjerne mer alvorlig enn forventet, men siden samlingens tekster må sies å være komponert i moll, blir egentlig det også som forventet. Jeg savner noen brudd, noe som gir et løft - de fire første tekstene blir noe flate i mine øyne.

Den siste teksten -'Jentene mine' - som forøvrig også er den lengste teksten, står derimot fjellstøtt i all sin tristesse. Her er det da også brudd som det holder, og denne novellen alene varsler om at det er grunn til å følge Rishøi framover.