torsdag 10. mars 2011

Doctorow: Homer & Langley



Dette er en underholdende roman.I blant morsom, i blant tragisk, iblant begge deler samtidig - så hvorfor synes jeg den er bare delvis vellykket? Enkelt sagt så er det vel fordi jeg har lest bøker av Doctorow tidligere - Ragtime  og Billly Bathgate - som jeg synes var langt bedre, denne er blek i forhold. Like fullt har den fått mange superlativer, så det er mulig at jeg er kresen - eller det er muligens noe annet, som at kjente forfattere lett får god omtale - det tror iallfall jeg.

La den synsingen ligge, boken handler om et brødrepar med navn som i tittelen, og det er førstnevnte som også er fortelleren. De vokser opp i New York i begynnelsen av det forrige hundreåret et i et godt møblert hjem., Prøvelsene lar imidlertid ikke vente på seg; begge foreldrene dør i Spanskesyken, og yngstebroren, fortelleren, blir helt blind over forholdsvis kort tid. Det hindrer han ikke så mye, han lever et aktivt liv på så mange kanter, og på utrolig vis dumper brødrene borti sentrale personer og begivenheter gjennom århundret. Slik sett blir det en odysse vi tas med på, og det er jo tydelig nok gjennom fortellerens navn hvor inspirasjonen er hentet fra. Ideen er god, en moderne versjon av denne grunnsteinen i verdenslitteraturen, men denne leseren ble altså aldri revet helt med. Les gjerne Doctorow, kjære leser, men ikke nødvendigvis denne.

3 kommentarer:

  1. Eg synest det kan verke som om det at bøker som er moderniserte versjonar av litterære storverk, faller litt igjennom. Er det slik?

    SvarSlett
  2. Hvis det ikke er slik for oppfølgere generelt? I blant kan det synes som det hersker nærmest en naturlov som sier at enhver oppfølger er dårligere enn forelegget; Gudfaren 1 er bedre enn G 2 som igjen er bedre enn G 3

    SvarSlett
  3. Ja, det er kanskje noko der. (Ok, det er kanskje nå eg skal innrømme at eg ikkje har sett Gudfaren ennå, men at eg har planar om å gjere noko med det). Eg har akkurat lånt Innsnirkling 2 nå, og er veldig spent på korleis den fungerer, samanlikna med den første boka. Men det hender jo oppfølgjarverk fungerer også. Eg synest for eksempel Bengt Ohlsson si Gregorius, oppfølgjaren til Hjalmar Söderberg si Dr. Glass er eit veldig spennande prosjekt, og skulle gjerne sett fleire slike. Det er likevel ei hårfin grense mellom å skrive Gregorius som er eit godt verk, og endå ei "Den eigentlege historia om Mr. Darcy"-bok.

    SvarSlett