Søndagsdikt på en mandag: S

Ukens oppgaver fra Bai   kom såpass seint i går at jeg måtte ta dem med meg til i dag:

1. S for surrealisme, retninga som med utgangspunkt i Andrè Breton sine surrealistiske manifest søkte å nå fram til det oververkelege, ved å leggje fornufta til side. Ein av teknikkane surrealistane brukte, var automatskrift, som gjekk ut på å finne fram til måten tanken eigentleg verkar på, gjennom å skrive utan å tenke. Presenter eit dikt som er influert av surrealismen.

2. Sentrallyrikk er eit samleomgrep for lyrikk som tematiserer dei store spørsmåla, livet, døden, kjærleiken og naturen. Presenter eit sentrallyrisk dikt.

3. Og sist, men ikkje minst: Presenter eit dikt av ein diktar på S.

Ad 1: Tidskriftet Basar, som jeg har presentert i et tidligere innlegg, kom også med et surrealistnummer (4/77), og der kan en blant annet lese at 'surrealisme er troen på at alt er mulig'. Kanskje ikke en helt presis definisjon, men iallfalll til å forstå litt av. (Går lett i surr for meg hva som er surrealisme og ei). Siden oppgaven nøyer seg med å be om et dikt som er influert av surrealismen, tar jeg sjansen på følgende, fra samme kilde:

Selahattin Anac:

Det flommer


Et vevet teppe i mine øyne
Fugler, skyer, blått - blått
Et vevet teppe i mine øyne

Som et mykt, hvitt skum
Et håp i mine øyne
Som et mykt, hvitt skum

Mørke, blå fugler om kveldene
En bitter verden i mine øyne
Mørke, blå fugler om kveldene

Ensomhet innenfor mitt indre.


Ad 2: Diktet til cubaneren Virgilio Piñera som jeg har valgt meg er vel ikke typisk sentrallyrisk hverken på den ene eller andre måten, men det er noe med tilnærmingen som får meg til å mene at det kan tilhøre denne gruppen.

Her er eg, her er eg...


Eg bit, eg klorer,
eg skrik og eg hyler
og trampar, eg knurrar,
eg leitar og eg finn.
Eg grev i ansiktet ditt,
utforskar håret ditt,
trengjer djupt inn i augene
rotar rundt i innvolane.

For å leve deg, for å ha deg,
for å skape deg, for å drepe deg
for å viske deg ut, for å måle deg,
få deg til å finnast og gråte over deg.
For å skrive deg som eit brev
-eitt med namnet ditt, eitt med sjela -
tatovere deg som eit sår
på huda mi, som er din sveitteduk.
Eg kom ikkje for å fortelje deg
at eg er her for å tilbe deg, eg er her for å seie deg,
at eg er ditt blendverk.
Eg er ikkje her for å tilbe deg
- tilbad eg, kunne eg ikkje elske deg -
eg er her for å føde deg,
for å døde deg og etterpå vekkje deg til live.

Ad 3: Harald Sverdrup (1923-92) skrev mange fine dikt, ikke  minst om kjærlighet. Jeg har valgt et fra samlingen 'Lysets øyeblikk (85).

Jeg tar sjansen


Jeg skyr ikke ilden. Jeg blir ikke ved min lest.
Jeg prøver ikke å bli godvenner med min død.
Mitt flirende kranium er svar nok.
jeg har ingen sans for hukommelsessvikt
og søtlig lukt av snillhet.
Forflgesesvanvidd betyr kortslutning.

En hånd og et nyutsprunget ord
venter stadig på meg, trass i
ropet  Varskoher! og lyn som truer med
å slå ned i min transformator .
Jeg tar fortsatt sjansen på å leve,
hva nå det betyr.