Søndagsdikt på en onsdag: R

Vi blir kjørt hardt av Bai , det var to bokstaver på søndag. Her kommer mitt svar på r, men først oppgavene:

1. Rim og rytme er ofte viktige i dei lyriske tekstane. Rimet og rytmen er lydlege og klanglege elementer i teksten, som er med på å avgjere korleis teksten blir lese. Og sjølv om ikkje alle dikt har rim, har alle dikt ein rytme. Nokre dikt har ein prosaisk rytme, medan andre dikt har ein jamn og regelmessig rytme, ei bunden form. Første oppgåve i dag er knytta til dette - presenter eit dikt, kor rimet og rytmen er viktig.


2. Renessansen er sentral i vår kunst- og kulturhistorie. I denne perioden var synet på verkelegheita, verda og mennesket i ei nyorientering, bort frå den katolske kyrkja som einerådande premissleverandør og over mot eit stadig aukande fokus på mennesket si rolle i verda. Biletkunsten viser mindre typiske og meir individliknande mennesker og Cervantes gir ut Don Quioute, den første moderne romanen. Denne tenkemåten, kor mennesket står i sentrum har vore eit viktig fundament for utviklinga dei seinare århundra og renessansehumanistane kan på mange måtar seiast å ha laga grunnlaget for kulturen og tenkemåten som framleis pregar biletkunst, musikk og litteratur i vår tid. Presenter eit dikt frå renessansen.

3. Presenter eit dikt av ein lyrikar på R.

Ad 1. Det blir Rolf Jacobsen igjen! Han bodde nær jernbanen på Hamar og i de siste tre diktene i debutsamlingen 'Jord og jern' fra 1933, får vi et strålende eksempel på hvordan form og innhold kan finne sammen. Les dette utdraget høyt med vekt på rytmen, og du er ombord på toget!

Jeg har sovet i et hus som lå like ved en vei
hvor de støvede hurtigtog jager forbi.
Jeg har lyttet til en sang som har dryppet i mitt sinn
en besettende, vill melodi.

Jeg har stanset mine skritt, jeg har  stoppet for å se
når den smekre maskin med den gllinsende buk
kom og trommet med sin hov over miler av metall
på sitt ridt mot det blinkende sluk.

Jeg har lyttet til dens rop og den kaller mig ved navn
og den kommer til mitt hus som min daglige gjest
og den sier til mitt sinn, du skal selge hvad du har
vær fri som den jagende blest.

For det kommer nok en dag og det kommer nok en tid
da den jord hvor du trår er en brennende jord.
Og du rømmer fra dig selv og da kommer du til mig
på min flukt over syngende spor.

Og du finner ikke ro og du leter overalt
gjennem tider og land i en rivende strøm.
Og du hører mine hjul som en tromme i ditt  blod
på din jakt mot den ypperste drøm.

Jeg har sovet i et hus som lå like ved en vei
hvor de gyngende hurtigtog hamrer forbi
jeg har lyttet til en sang som har hugget i mitt sinn
en forheksende, vill melodi.

Ad 2. Renessansen ja. Det var nok store greier, men noe fjernt. Jeg leser vanligvis heller lite tekster fra perioden, men har da hørt om noen av forfatterne, ja noen er vel bedre kjent enn de aller fleste senere forfattere, og det er jo imponerende! Shakespeare får jo sagt  et og annet som det fortsatt kan være grunn til å merke seg, også i sonettene:

Sonnet XII


When I do count the clock that tells the time,

And see the brave day sunk in hideous night;

When I behold the violet past prime,

And sable curls all silver'd o'er with white;

When lofty trees I see barren of leaves

Which erst from heat did canopy the herd,

And summer's green all girded up in sheaves

Borne on the bier with white and bristly beard,

Then of thy beauty do I question make,

That thou among the wastes of time must go,

Since sweets and beauties do themselves forsake

And die as fast as they see others grow;

And nothing 'gainst Time's scythe can make defence

Save breed, to brave him when he takes thee hence.


Ad 3. Alexander G. Rubio har utgitt tre diktsamlinger, jeg har valgt et fra debuten Nylonroser (1993):

Sist eg såg deg

Sist eg såg deg låg du på magen
og bladde i ei bok om poesi
Du hadde berre på deg skjorta mi,
den kvite med den broderte kragen

Eg nappa lett i skjorteflaket
som låg på den  varme baken din
og kyste ei stripe opp dei strake
beina og venta å høyre  eit kvin

Men istaden snudde du om eit blad
og las med rukker i panna til
du nikka svakt til deg sjøv og sa:

'Er dét ein jambe,' røysta var mild
og tenksam. 'Eg skjønar...' Røysta vart still;
Og om morgonen var du reist avsted.