søndag 5. desember 2010

Knausgård: Min kamp (for å bli sett?)

Jeg leser omsider femte bind, jeg har trengt pauser i den voldsomme ordflommen, men kanskje enda viktigere for pausene er min ambivalens til verket; jovisst er det fascinerende, men hvorfor ikke bearbeide såpass at det direkte selvbiografiske blir iallfall litt tildekket? Pluselig slår det meg i all sin enkelhet, KOK vil endelig bli sett!! Han har vokst opp med foreldre som hadde nok med seg selv, faren er demonisert i teksten, men først og fremst er han en person som fornekter livet og derfor neglisjerer sønnen. Moren er glorifisert, men egentlig er hun temmelig selvopptatt og 'flykter' uten tanke på Karl Ove eller Yngve, broren. I dette femte bindet vet hun ikke hvor gammel Karl Ove er og trøster han gjentatte ganger med den tommeste av alle fraser: 'Det vil sikkert gå bra..'
Kanskje dette er for enkelt, men er det ikke noe her? Jeg leser videre.

5 kommentarer:

  1. Nå er en god stund siden jeg ble ferdig med det femte bindet, og i mellomtiden har jeg hørt Tonjes dokumentar. Jeg kan forstå hvor forferdelig det må være for henne å bli så eksponert, men jeg oppfatter henne absolutt ikke som noe offer. Tvert imot: Hvilken sterk kvinne som har holdt ut med den mannen så lenge!

    Jeg er enig med deg i at moren til Karl Ove på mange måter gir et dårlig inntrykk: Hvordan kan hun ha latt være å se hvordan han hadde det i forhold til faren sin?

    Ellers synes jeg alle de fem bindene gav herlig forførende lesning. Og det var knast å lese om livet på Høyden på den tiden jeg også holdt på der oppe.

    SvarSlett
  2. Jeg synes faktisk det er noe deilig befriende med at han faktisk skriver om seg selv, at han innrømmer det! Synes så mange andre forfattere bare skriver om seg selv, egentlig, men de skal liksom skjule det bak "bokens jeg". "Nei, jeg vil helst ikke trekke paralleller med mitt eget liv..."

    Selv har Knausgård uttalt flere ganger at han hater oppmerksomhet. Og han virker jo til å ha fått oppmerksomhet fra kone, bror, venner...? Jeg vet ikke jeg. Opplevde dette, som du sier, som litt enkelt.

    SvarSlett
  3. Jeg storkoste meg med denne. Syntes mange forfattere retter oppmerksomheten mot seg selv, ved å bruke egne erfaringer - men Knausgård tar det helt ut.
    Jeg har også reagert litt på moren, hun har vært distansert, men åpenbart veldig viktig for Knausgård gjennom hele livet.
    Enig med Celine: det var knas å lese fra Høyden, Opera, Garage - hele miljøet.
    Når det gjelder dokumentaren med Tonje, jeg syntes ikke hun kom så godt ut av det. Det hun fortalte var selvsagt noe man kunne identifisere seg med, men jeg fikk inntrykk av at hun var mest opptatt av hva de andre syntes og ikke minst Knausgårds forhold til henne selv.
    Jeg gleder meg hemningsløst til bind nummer 6, og syntes Knausgård har gitt ett fantastisk bidrag til den norske litterære floraen. I like!

    SvarSlett
  4. Det er alltid kjekt å lese om miljøer en kjenner, og gjerne også om personer, men skal en ikke være varsom med utlevering? Jeg merker at dette, som var en viktig problemstilling for meg ved lesingen av første bind, melder seg med full tyngde igjen nå - og jeg synes det må diskuteres pinsipielt, uavhengig av det inntrykket de utleverte gjør i offentligheten; det sier ikke nødvendigvis så mye om hva det gjør med dem å bli eksponert sterkere enn de ønsker.
    Jeg har selvsagt fått med meg at KOK sier han ikke liker oppmerksomhet, og jeg har ingen problemer med å tro at det kan ha blitt i meste laget pga boksuksessen, men det er den fundamentale, positive og anerkjennende oppmerksomheten fra de nærmeste jeg tenker han har vært sulteforet på, en oppmerksomhet jeg mener alle trenger i oppveksten for ikke å bli traumatisert. Dessuten: Hvis det virkelig er slik at KOK vil ha minst mulig merksemd, hvorfor skriver han da som han gjør!!?? Det gir ikke mening fra mitt perspektiv, han kunne lett unngått mye oppmerksomhet gjennom anonymisering. Jeg er ellers enig i at bøkene er gode og interessante, men nettopp derfor er det viktig å problematisere dem også - ikke bare juble.

    SvarSlett
  5. Har ikke orket tanken på å begynne å lese Knausgård enda, jeg. Vet ikke helt hvorfor, kanskje fordi bøkene er blitt så opphauset? Men det er interessant å lese hva andre synes om dem. Kanskje om noen år eller så....

    SvarSlett