Knausgård: Min kamp 5

Så er jeg i mål på femte etappe, etter  å ha kjempet (!) meg gjennom 600 sider! Spøk til side, noen kamp for leseren er det såvisst ikke; tekstmassen holder fortsatt mål, ikke minst rent underholdningsmessig, og i infame leseøyeblikk tenker jeg at dette fungerer bra som et historisk Se og hør fra akademikerkretser, passende nok fritt for pikante foto, men desto mer krydret med utleverende beskrivelser. Og det må være grunn til å tro at når dette såkalte 'bergensbindet' ble revet ut av hyllene hos bokhandlerne i nettopp Bergen, straks det var i salg, så spiller faktisk kikkermentaliteten en viss rolle... Nå skal det sies at utleveringene i all hovedsak, men også med klare unntak, er sympatiske. Ja, det utvilsomt  mest utleverende dreier seg om hovedpersonen - det er mao en sterk grad av selvutlevering, noe som jeg finner ganske så forsonende.

For en ukes tid siden, etter  å ha lest begynnelsen på dette bindet, bedrev jeg aldri så lite hobbypsykologisering og ga uttrykk for at Knausgårds kamp dreier seg om å bli sett, med bakgrunn i neglisjering fra foreldrene i barndommen. Og jeg synes faktisk det er mye i dette bindet som kan tyde på  at  jeg muligens ikke er helt på villspor. En av de episodene jeg tenker på er da han går ut med Tonje, som han nylig er blitt kjæreste med , og Yngve, broren. Han føler at han står på sidelinjen, blir fylt av desperasjon og kutter seg opp i ansiktet. Etterpå har han tilsynelatende ingen tanker om hvorfor han gjorde det, mens det for meg virker som et uttrykk for dyp sjalusi, han føler seg oversett av de to som kanskje betyr mest for han. I tillegg er det sikkert en frykt for at de to skal bli forelsket, da broren 'stakk av med' en annen jente Karl Ove var forelsket i.
Enda klarere blir det da han treffer faren den sommeren han har begynt å få tak på skrivingen. Faren er da sterkt redusert pga årevis hard drikking,
     'Og da, da alt var over, da først vendte han seg mot meg. Først da kunne han si at jeg var fin. men jeg var åtteogtyve år, ikke åtte, jeg hadde ikke lenger bruk for det, og jeg hadde ikke lenger bruk for ham.'

Dette bindet er delt i to deler, likt bind 1, og første del handler om det året han var elev ved Skrivekunstakademiet. Andre del gjør et byks på tre år, og tar for seg resten av tiden i Bergen pluss opphold på Island og i England samt diverse strøjobber rundt forbi, helt fram til han har debutert, ja faktisk ti han har ideen til det som blir roman nr to.. Studentmiljøet er naturlig nok sentralt, og  Café Opera er oasen i de tørste studenters verden.

Det er når han drikker at Karl Ove kommer i trøbbel, ja etterhvert innser han at han er en annen person i fylla. Det virker samtidig som beruselens transformasjon oppfyller viktige behov hos han; mens broren gjentatte ganger vil ha han til å slutte å drikke, synes han aldri å vurdere dette seriøst selv, og han tenker heller ikke på å gå til psykolog. Knausgårds store bragd er måten han forteller om dette på; hans grep om stoffet er suverent - i sterk kontrast til den tiden han forteller om  her. Gapet mellom fortellingens nåtidsplan og fortellerens ståsted, kommer godt fram i beskrivelsene av Bergen.  Helt i begynnelsen, på s,7 er byen beskrevet, i ettertid, som liten. Ikke mange sider senere (s. 28), er det den ferske studentens opplevelser som blir skildret, og Bergen er en stor by som han tilfreds føler vil sluke han.
Og teksten har nesten slukt meg, motstanden er nok en gang brutt ned.