Unge menn søker forfatterskap (Espedal og Knausgård)

Jeg har den siste uken lest Tomas Espedals 'Imot kunsten' og Karl Ove Knausgårds 'Min kamp 4'. Det har vært en sann svir, og jeg kan anbefale å lese dem i sammenheng, fordi de på en måte framhever hverandre ved å være både ganske like og samtidig svært forskjellige - mest det siste, riktignok.

Likheten dreier seg om at begge tekstene bringer oss nær en ung mann som forteller om sin ambisjon i livet: å være forfatter. Tekstene er også like gjennom sin (tilsynelatende) utilslørte, usminkete utlevering av fortelleren og hovedpersonen, og - et viktig poeng -- det selvbiografiske aspektet. Ikke bare heter hovedpersonene det samme som fortelleren, men de bygger underforståttt på egenopplevde situasjoner hele veien. Det vanlige skilllet mellom forfatter og forteller kan dermed synes opphevd, men så lenge tekstene utgis som romaner, er det vel likevel riktig å opprettholde et skille; foratteren Espedal er ikke det samme som fortelleren 'Espedal', sistnevnte kan f.eks fritt dramatisere og bearbeide stoffet sitt på en måte forfatteren ikke kunne gjort om noe f.eks skulle vært fortalt i en forklaring for retten.

Måten fortellerne forholder seg til stoffet sitt bringer oss inn på den klare forskjellen mellom tekstene.
I Espedals bok, en flis av en roman, får vi nærmest servert et  par slektshistorier i tillegg til mye stoff om hovedpersonenen selvsagt. Det er preget av avstand og refleksjon, men samtidig er framstillingen empatisk,  i et enkelt, men også delvis poetisk språk. Knausgård, på den andre siden, er opptatt av å formidle følelsen av det som skjer i øyeblikket, vi kommer tett på gjennom en masse scener og detaljer som forsåvidt er uinteressante, men som nettopp gir følelsen av å være til stede.

Hvem lykkes så best? Jeg synes deet blir en håpløs diskusjon, nettopp fordi prosjektene er så forskjellige. Det må være nok å konstatere at de begge allerede har gitt verdifulle bidrag til vår litterære arv (intet mindre), fordi jeg er overbevist om at dette er tekster som kommer til å bli stående som viktige uttrykk for sin tid - hvordan var det å være ung (mann) på overgangen til et nytt tusenår i kongeriket Norge?