Dette oppslaget var å finne i The Observer
forrige søndag (4.7).
Det tar utgangspunkt i den amerikanske kritikeren Lee Siegel, som har skrevet en artikkel der han forkynner at 'fiction has now become a museum-piece genre...For better or for worse, the greatest storytellers of our time are the non--fiction writers.'
Artikkelen har ført til debatt - kanskje et tegn i seg selv på at fiksjonen ikke er helt død - og avisen gjengir en del av motforestillingene, f.eks at det snarere er snakk om en endring av den litterære scenen, der litteraturblogger blir nevnt som eksempel på viktige nydanninger i forhold til resepsjonen av fiksjonslitteratur.
Fra vårt hjemlige ståsted er det interessant å se dette i sammenheng med diskusjonen rundt Knausgårds selvbiografiske romanprosjekt (hvorfor har det forresten blitt så taust rundt disse bøkene i det siste, vi er da vel ikke ferdig med de før forfatteren engang har utgitt alt?!), og for den del også andre prosjekter, som f.eks Åsne Seierstads bruk av fiksjonens fortellermåte i 'Bokhandleren...'
Fortellingen lever iallfall, det går jeg ut fra at ingen vil benekte!
Denne diskujonen er svært interessant! Takk for tips om artikkel, den må eg få tak i.
SvarSlettOg det er interessant å sjå korleis stadig fleire romanar eller bøker har uklare grenser mellom fakta og fiksjon. Eg fekk nettopp Coetzee si siste bok i posten, som i følgje baksideteksten er ei biografisk roman om han etter hans død, skrive av ein annan. Og det åpner jo verkeleg for diskusjon både omkring fakta/fiksjon og om forfattar-eget si rolle i teksten.