lørdag 10. juli 2010

Kiøsterud: Ved elvens munning

Dette er en forholdsvis tynn bok (186 små sider), som favner om mye og vever det troverdig sammen - men som jeg likevel ikke vil betegne som helt vellykket.

 Mads Bugge er skipsreder i rett nedadstigende linje fra sin far og bestefar. Under et besøk i Egypt, røvet han nærmest med seg vakre Medé, dvs hun kom frivillig lokket av hans forelskete løfter om et nytt liv, men uten familens samtykke. På bokens nåtidsplan er det halvannet år senere, Mads jr er allerede født og forelskelsen har kjølnet. Han virker lei henne, hun er sjalu og overbevist om at han har et forhold på si.

Perspektivet veksler mellom de to gjennom hele teksten, og forfatteren får på den måten godt fram hvordan ulik bakgrunn (her kunne det selvsagt stått 'kulturforskjeller', men er ikke det et stigmatiserende uttrykk etter hvert?) virker negativt inn i de mest intime stunder; lyset på eller av betyr f.eks svært mye for begge, uheldigvis på helt motsatt vis.
Men de individuelle 'stemmene' er ikke så godt utviklet, synes jeg - persontegningen blir noe flat og utenpåklistret.

Forfatteren har mer enn dette forholdet på agendaen; det er spennende at han prøver å la oss få komme under pannebrasken på en moderne, norsk kapitalist - maktmennesker i samfunnet er vel ikke akkurat overrepresentert i nyere norsk litteratur. Men tonen i fortellingen blir noe kjølig og distansert - det er sobert og presist - men jevnt lav språklig temperatur. Det minner meg litt om å lese Øystein Lønn, fint, men litt dødt. Kiøsterud er likevel enklere å lese - iallfall her, jeg har ikke lest noe av han før og hører gjerne på anbefalinger

Motorveibroen over Drammenselva får en del oppmerksomhet i teksten, der er det alltid bevegelse og symbolikken tør være klar ; vi kan ikke holde fast på en tilstand, en situasjon. Bokens tittel, 'Ved elvens munning' kan jo også være interessant i denne sammenhengen, det som synes å kunne holdes på plass (av elvebreddene) vil til syvende og sist munne ut i noe større og forandre karakter.. Er dette søkt? Jeg tror ikke det. Bokens siste avsnitt:  Jord og himmel hadde skilt lag. En blekgul solstripe lå over fjorden. Én etter én kom bilene over motorveibroen, krysset elvemunningen.

1 kommentar:

  1. Fin omtale! Jeg fikk lyst til å lese den. For å finne ut om jeg er enig.

    SvarSlett