McEwan: Solar

Jeg har aldri blitt skuffet av en bok av Ian McEwan; de er alltid velskrevne og som regel både tematisk viktige og aktuelle - så også denne gangen.

Vi møter hovedpersonen Michael Beard i tre faser, boken er bygget opp rundt årene 2000, 2005 og 2009. Han er 52 da fortellingen starter, og som nobelprisvinner i fysikk, framstår han selvsagt som en særdeles begavet person. Etterhvert får en imidlertid problemer med å beholde noen som helst sympati med han, skamløst selvopptatt og hedonistisk som han er.

Engasjementet i forskningen på bruk av alternative energikilder stikker ikke dypere enn hva han trenger å bruke av sine kunnskaper for å oppnå det han selv vil, f.eks å få en ny kvinne til sengs. Og kvinner har det vært mange av, da boken starter er hans femte ekteskap i oppløsning, i tillegg har det hele tiden vært en rad elskerinner, og det synes som hans fremste talent egentlig er å forføre, til tross for at han er en etterhvert sterkt overvektig person.

I siste del har han riktignok skiftet seksuell nytelse delvis ut med en godt utviklet sans for de gleder mat, og da spesielt feit, usunn mat gir. Til gjengjeld får vi da historien om hvordan han systematisk sjekket opp Maisie, som var den første konen, og vi får høre at han til tross for alle sine forhold aldri har vært fullt og helt forelsket! Det sier selvsagt det meste om hvor følelsesmessig kald Beard er, og teksten gir blant annet et fascinerende portrett av et avstumpet menneske.

Men her er satire på flere plan, blant annet er det - morsomt nok - en diskusjon om biologi kontra kultur som kunne vært klippet rett ut av debatten rundt de berømmelige Harald Eia-programmene nå i vinter.

Boken kommer nok ikke  inn på medaljeplass blant min favorittliste av denne forfatteren, der befinner the Innocent seg, sammen med Enduring Love og  Atonement, i skarp konkurranse med flere andre. Men at boken er vel verdt å lese håper jeg du nå har fått med deg, kjære leser