Carmona-Alvarez: Rust

Det var mye hype rundt denne boken da den kom ut sist høst, og jeg ble i grunnen fristet til å lese den. En ganske lunken resepsjon fra en av favorittbloggerne mine (Boklesebloggen min) førte til at jeg likevel la den på is, inntil jeg kom over den sist jeg var på biblioteket og tenkte at jeg fikk gjøre meg mine egne vurderinger.

Og det var forsåvidt fort gjort, for sidene i denne mursteinen (741), gikk fort unna, og det regnes jo gjerne som et godt tegn, men jeg er fristet til å si tvertimot. Her er nemlig liten motstand, bare endeløse beskrivelser av en kameratgjengs pubertale liv på overtid, tomme samtaler, som sikkert er troverdige uttrykk for disse selvsentrerte sjelers selvsentrerte tilværelse fylt med dop, musikk og damer, men fort slitsomt for en leser som synes at berettigelsen ved tykke tekster  ligger i dypdykk - her surfes det på overflaten, iallfall i del 1, for del 2 kom jeg aldri til... Jeg stoppet nærmere bestemt etter denne passasjen:
'Thomas er vel kanskje den av oss som har klart seg dårligst, selv om det utenifra nok kan se riktig fint ut, det livet han fører. Men han tok det tungt da Passolini forsvant. Alt det med  Kathrine.  Det var en tung høst, en tung, lang, kjip vinter for oss alle, men Thomas tok det nok verst.'
Her var det rett og slett ikke plass til mer tomhetsfølelse for denne leseren.