Samuelsen: Tang

Bjarte Samuelsen har gitt ut to romaaner, 'Tilsynekomst' i 2007 og 'Tang' i 2009. Den første ga jeg opp pga en for meg nærmest ugjennomtrengelige språklig vegg, jf blogginnlegg her,  den andre har jeg lest nå, og det var nummeret før jeg ga den opp også, denne gangen pga et språk som nærmer seg det gymnasiale, i tillegg engasjerer ikke akkurat historien.

Begge deler kom overraskende på meg; den første boken viste at mannen kan skrive, bare han også kunne tenke litt på leservennligheten burde resultatet rent stilistisk bli bra. Øyensynlig har noen fortalt han med store bokstaver hvor utilnærmelig den første boken kunne virke, og så har han forbannet seg på at han skulle i hvert fall ikke få høre noe lignende nå, men han har altså gått for langt andre veien i mine øyne.

Innholdsmessig virket det også lovende med en vaskeseddel som varsler at "Bergen er i krise!  Brann tapar alle kampane, regnet høljer  ned, Fløibanen står og Fisketorget er plaga av virus og makk. Bergensarane ser ut til ¨ha mista den gamle hansaidentiteten sin, og driv berre og stressar rundt." Siden jeg er bergenser selv, skal det selvsagt ikke mer til for å vekke nysgjerrigheten, og jeg forventet en spenstig satire over hvor selvgode vi er i byen mellom de syv fjell. Det vi får er en historie som synes å være delvis ment som satire, men med for få og for slappe poeng til å fungere som dette, samtidig er det en fantastisk  (kan den kalles 'fantasy'?) fortelling om et helt spesielt og isolert samfunn i havgapet utenfor Bergen, som hovedpersonen Asbjørn Linne, oppsøker etter å ha mottatt et postkort med en kryptisk tekst, som synes sendt fra øyen Hernar. Han drar dit og blir nesten drept av et par vakter før han blir oppsøkt av Lene, en smellvakker ung kvinne. Det er hun som har sendt han kortet - og ganske snart blir de kjærester, mye takket være innbyggernes frimodige holdning til sex; det er ikke så nøye hvem de har sex med bare de har det hver dag, til et bestemt tidspunkt. Dette inngår i 'oppskriften' deres på et godt liv. Asbjørn får ikke lov til å være på øyen mange dagene, og Lene blir dermed med han til Bergen av nysgjerrighet. Det holder på å bli hennes bane, hun blir alvorlig syk av bylivet. Her ligger det selvsagt et mulig budskap, men det drukner i fisk og tang som må til for å redde Lene. Teksten er  også skjemmet av manglende indre logikk, som at Lene er himmelfallen bare pga et  lyskryss eller en boligblokk på veien inn til Bergen, hun skal altså være helt ukjent med det moderne livet, men så viser det seg at hun pleier å lese BT. Hvordan kan hun da være så uvitende? Hallo??!! Teksten presenteres også som "...eit kjærleikseventyr i god, gammal slapstick-tradisjon." Å la ordføre Gunnar Bakke ligge å sove på kontoret midt på dagen, er kanskje et farse-element som forventet i slapstick (men det må da gå an å finne på noe morsommere?), men å la samme person være den skyldige mht at Fløibanen står (han har glemt å bestille reservedeler), tyder på at forfatteren ikke vet at Fløibanen er privat drevet, jeg tar det iallfall som et tegn på at teksten burde gått noen flere runder mellom forfatter og forlagskonsulent, så kunne det sikkert blitt bra til slutt. Ja, ved nærmere ettertanke fins det til og med ansatser til en slags moderne utgave av Ludvig Holbergs 'Niels Klim...', men Samuelsen var nok ikke helt moden enda...