Patti Smith: Just Kids

Med 'Just Kids', utgitt tidligere i år, viser rocke-ikonet og poeten Patti Smith at hun også behersker fortellerkunsten. Det er fristende å sammenligne med Dylans 'Chronicles vol 1', som kom ut i 2004, det er mye den samme tonen , usminket uten å virke totalt utleverende, men Smith er mer ryddig eller tradisjonell, alt etter hvordan en ser det, ikke minst med en streng kronologi der Dylan beveger seg tilsynelatende fritt på tidsaksen.

Som det forventes (!?) av en bohem, skriver Smith her sitt eget liv med hovedvekt på tiden hun tilbrakte sammen med avdøde Robert Mapplethorpe. Å kalle Smith en bohem er forresten kanskje litt drøyt, hun forteller selv at mange blir overrasket over hvor streit hun var. Scenen er iallfall hovedsaklig kunstnermiljø i New York på slutten av 60 og begynnelsen av 70-tallet, og omtrent halve boken sirkler rundt Chelsea Hotel, det sagnomsuste, der de da også kommer nær de store stjernene som er innom, som Janis Joplin og Jimi Hendrix.

Vi få følge med på hvordan de først har nok med å overleve, men etterhvert blir opptatt av å utttrykke seg kunstnerisk. Sterkest inntrykk gir likevel skildringen av Patti og Roberts helt spesielle forhold, også etter at han har kommet til erkjennelse av å være homoseksuell. Han dør av Aids i 1989, 42 år gammel. Da har han forlengst skaffet seg en plass i fotohistorien, bl.a er han mannen bak det fabelaktige portrettet av Patti på coveret til hennes flotte 'Horses' (75):