Marstein: Ingenting å angre på

I Trude Marsteins nyeste roman, kommer vi tett på ekteparet Vegard og Heidi i to spesielle døgn i samlivet deres. Det er sommerferiestart og Vegard laster bilen full og drar til familiehytten med deres tre døtre (mellom 12 og 5 år), pluss hund. Heidi skal komme etter med tog neste dag, hun må bare få gjort seg ferdig med et årsregnskap hun har ansvaret for. Ja, det er hva hun sier, men egentlig har hun planlagt å bruke døgnet sammen med sin ganske ferske elsker, Mikkel, som hun har truffet på et kurs.

Gjennom hele teksten er det 'kryssklipping', Vegard og Heidi er vekselvise jeg - fortellere, og det veksles så ofte at vi hele veien opplever å følge hendelsene parallelt. Gjennom uttstrakt tankereferat, forøvrig fint kombinert med og vevd sammen med dialogen, får vi så førstehåndsinnsikt i hva de to tenker underveis,  og tittelbladet på boken får økt symbolkraft etterhvert. Det synes opplagt at det er Heidi som ikke angrer, eller gjør hun det likevel, i en slik grad at det er hun som stryker over tittelen? Alt tyder iallfall på at hun vil fortelle Vegard om 'eventyret'  med Mikkel, selv om teksten slutter  før vi får         bekreftet dette, og det skulle derfor være god grunn til hissig rabling fra Vegards side... Poenget tør være at de begge lar forholdet drive litt for mye avsted uten styring, her kan det meste skje!

Ellers er det interessant at Heidi i løpet av de to døgnene tenker stadig mer på familien og Vegard som partner, mens Vegard, som åpenbart savner Heidi hele tiden og som antakelig ikke vil gjøre noe tilsvarende, selv ikke som hevn, fantaserer stadig mer rundt et voksende galleri med kvinner han har møtt i ulike sammenhenger.

Boken er både interessant og velskrevet og anbefales!