Knausgårds barndom(skamp)

På side 93 i 'Min kamp 3', møter vi 'En annen gutt i klassen (...), han het Vemund, var litt tykkfallen og forsiktig, kanskje til og med tungnem, løp senest av alle, var svakest, kastet med jentekast , var dårlig i fotball, kunne ikke lese, men likte å tegne og det meste annet man kunne gjøre sittende innendørs. (...) Faren hans var tynn og blek og gikk med krykker,'

Dette minnet meg om en annen persontegning, bare med motsatt fortegn: 'Dei auste vatn på han og gav han namnet Egil. Og da han vaks opp, kunne ein straks sjå på han at han kom til å bli stygg og lik far sin (...) Da han var tre år, var han så stor og sterk som andre gutar på seks eller sju år. Han var tidleg pratsam og flink til å finne ord. Han var heller vanskeleg å ha med å gjera når han var i leik med andre ungar.' Dette er fra innledningen til Egilssoga, et av høydpunktene i den norrøne prosadiktningen.

Egil

Vemund 

(Er det  ikke fantastisk hvor godt bilder kan illustrere hvor lett det er å forskjønne virkeligheten?)

Det er ikke noe særsyn at den enestående sagastilen fra norrøn tid inspirerer, men sjelden ser en det vel klarere enn her?! Samtidig er jeg slett ikke sikker på at Knausgård har latt seg  inspirere bevisst, ut fra det han forteller i det interessante intervjuet/samtalen med Tore Renberg som står på trykk i siste nummer av Samtiden (1/10), om sin egen arbeidsmetode, nemlig at det gjelder  '...å unnslippe seg selv og sine egne tanker når man skriver. Da kommer man inn i et sted i seg selv hvor det finnes utrolig mye -ikke aktivt, men passivt - og den måten å skrive på river med seg en annen form for hukommelse. (...) det er en gjenskaping, med vekt på skaping.' Ut fra dette er det vel mer sannsynlig at han ikke kan være seg  bevisst den inspirasjonen jeg mener å se...

Dette utsagnet fra K, er etter mine begrep også veldig klargjørende mht til mye av diskusjonen rundt bøkene hans. Det kan også gi noe av forklaringen på hvordan han klarer å binde sammen teksten på en måte som skaper et sug og et driv hele veien, fordi han også forteller i det samme intervjuet at når han omsider gir seg i kast med den endelige skrivingen kan han skrive hundrevis av sider på svært kort tid og produsere tekst han knapt trenger å endre på fordi han har gått svanger og arbeidet med stoffet så lenge.

Og det er kanskje derfor dette tredje bindet er så mye bedre enn bind to, hvor han til dels, ja faktisk i overveiende grad, ikke hadde særlig distanse til stoffet. Nå er det om barndommen, og det går lang tid mellom hver gang en får lese så levende beskrevet oppvekst. Vi kommer tett på gutten Karl Ove, som førøvrig ligner mye mer på Vemund enn Egil, og vi følger hans gode og vonde opplevelser i en hverdag preget av farens humørsyke og uberegnelige psykiske terror.

En del episoder er kostelige, f.eks når han blir tatt i skole av broren fordi han hoverer over andre barn som ikke kan det han kan selv om de er eldre, eller når han stikker pikken i en flaske og blir bitt av en bille, eller når han finner på at måten å få kline med sin nye kjæreste på er å foreslå at de slår gaterekorden på ti minutter eller...ja, det er faktisk mye som kaller på smilet og latteren her, midt i det dystre. Og for de som ikke vil lese alt, men bare noe, mener jeg at dette tredje bindet er et godt valg.