Eggen: Jern

Torgrim Eggens nye roman har jeg hatt høye forventninger til, delvis fordi andre bloggere som jeg har tiltro til har rost boken, og delvis fordi jeg tidligere har humret meg igjennom de fleste romanene hans og har tenkt at han i grunnen har vært bedre enn både mange anmeldere og andre litteraturinteresserte har ment. Ja, til og med 'Den nye Dylan', som fikk medieoppmerksomhet hovedsaklig fordi den ble nullet, fant jeg absolutt lesverdig. Desto større er selvsagt skuffelsen når jeg opplever denne som temmelig uinteressant og i tillegg språklig slapp.

Nå har vel aldri Eggen gitt seg ut for å være en stor stilist, det er satiren som er hans spisskompetanse, og det sverdet svinger han fortsatt med stor glød, det skal han ha.
Dessuten er det selvsagt et poeng at en av de tre fortellerne er språklig ganske så ubehjelpelig, men det er ikke denne Gros 'manglende ferdigheter', kjennetegnet ved en ganske ekstrem særskriving av sammensatte uttrykk, jeg reagerer på (det er selvsagt et greit nok virkemiddel, men temmelig enerverende likevel etter en 100 sider), nei, det er Ina, en høyst oppegående kvinne som holder på med mastergraden i sosialantrpologi som fører ordet i dette eksempelet:  'Det har allerede blitt ganske mørkt, så jeg ser ikke det døyt da jeg kommer ut på tunet. Og plutselig er det noen som griper meg og legger en hånd med tjukk skinnhanske på over munnen min! Jeg prøvde å rope på hjelp, så klart, men jeg fikk ikke ut en lyd. Det var en svær kar, og det luktet plenty av alkohol av pusten hans. Så oppdaget jeg at det var flere mørke skikkelser som listet seg rundt på tunet. Porten var nede. Den er ikke akkurat noe festningsverk og har ingen alarm eller noe, bare en alminnelig gitterport med låsbar slå. Slik det så ut, var det en av inntrengerne som hadde rygget en pickup mot den i stor fart, slik at porten rett og slett bare spratt av hengslene. Det var masse biler på tunet. Jeg ble ført mot en av dem, og det hjalp ikke stort å stritte imot. De var to fyrer, og den andre tok beina mine.' ( s. 307)

Nei, dette er selvsagt ikke et helt tilfeldig valgt sted, det er blant annet innledningen til den klart mest dramatiske episoden i fortellingen(!), og Eggen 'makter' å  undergrave sin egen tekst slik som mange bejublete krimforfattere stadig vekk gjør; det som skulle vokse i lesernes tanker, som beveget vi oss mot en nervepirrende piggtrådstreng, faller i stedet som en dvask sperreballong mot hjerneskallens indre,  pga et - i mine øyne - temmelig ubehjelpelig språk. Les det om igjen, legg merke til de klossete formuleringene og tenk på i hvilken grad vi får inntrykk av at fortelleren er i en like vanskelig situasjon som hun påstår. Hun observerer som om hun så det hele på film og forteller som hun gikk i syvende klasse (legg blant annet merke til de umotiverte vekslingene i verbtid,. ' Historisk presens', sier du? Javisst, men hvorfor er det ikke gjennomført?)

I tillegg til Gro og Ina, opplever vi også hendelsene gjennom Ove, supersmart (!) eksnarkoman, og de møtes i en nyreligiøs dommedagssekt, som er så livsfjern at de tror de kan unngå et globalt sammenbrudd ved å holde seg til hverandre og økomaten sin innenfor et piggtrådavgrenset område. Gro er et troverdig eksempel på en som er naiv nok til å tro på et slikt prosjekt, men hverken Ove eller Ina tror nok egentlig på det, de har da også utenforliggende motiver for å bli med, for så å bli 'slukt' av sekten gjennom å få posisjoner. Her finner vi bokens styrke; teksten er en klar satire av  kvasireligiøse bevegelser. Men det er grenser for hvor detaljert en kan fortelle om et slikt miljø uten framdrift i fortellingen. Trollet = den fæle verden som går sin skjeve gang. Eggen har valgt å legge handlingen til 2009, med et lite etterskrift i 2012, der det begynner å skje saker og ting. Jeg tror han hadde vunnet mye på å lage en gjennomført dystopi, men jeg har han mistenkt for å ha valgt som han har av bekvemmelighet; den aktuelle situasjonen, som valget av Obama, synes å være skrevet rett inn som rammeverk. Nåvel, nok spekulasjoner(!), hovedpersonene har i alle fall en fortid som virker langt mer spennende enn det som skjer i tekstens nåtid - og det er paradoksalt!

På s. 353 finner vi interessant nok en passasje som kan være en grei oppsummering av boken:
'...science-fiction-forestillinger, litt indisk mystikk, absolutt giftfritt kosthold, gudinnetro og et mer eller mindre konkret endetidsskjema, (...) litt av en røre. Det minner om plottet til en dårlig roman.'