Skomsvold: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Denne debutanten har fått mye ros og oppmerksomhet, se f.eks grundig anmeldelse i 'Vagant 4/09' og intervju i 'Vinduet 3/09', og jeg forstår det godt etter å ha lest romanen selv. Skomsvold har det vi gjerne kaller en 'egen stemme', og jeg ville ikke tippet at det  var et debutarbeid om jeg ikke visste det.

Vi møter Mathea Martinsen i alderdommen, og til tross for bokens beskjedne lengde (120 små sider), blir vi godt kjent med henne gjennom hennes tanker om ulike situasjoner i nåtid og fortid. Leseren skjønner fort at Mathea ikke akkurat har vært et sosialt midtpunkt, i skolegården  var hun "..alltid alene i en radius på tjue meter, noen ganger mer." Hun får likevel en venn i en annen utstøtt person, som heter Niels, men som pga sine utstående ører bare blir kalt vandrepokalen. De blir et par for livet, i fortellingens nåtid går han kun under navnet Epsilon.

Et slikt kort resyme kan nok gi inntrykk av en heller traurig historie, noe det antakelig også må sies å være, men det er så absolutt ikke traurig  lesning. Mathea har nemlig sin egen originale måte å møte verden på, dvs i det store og hele går det ut på å unngå den så mye som mulig, og dette blir formidlet med en utsøkt underfundig humor: "Det kunne være fint å grave ned telefonen, for tenk om den ringer. Tenk om noen ringer." Unn deg noen timer i selskap med Mathea!