Å fortelle om oppvekst på 60-tallet inviterer nærmest til nostalgi i bøttevis, tenker jeg, og da jeg så forfatteren i et tv-intervju vandre rundt i NRKs rikholdige lager for å plukke ut typiske gjenstander fra dette tiåret, begynte jeg for alvor å frykte at nostalgien er et hovedpoeng ved denne teksten. Det er det ikke! Riktignok er miljøskildringen viktig, men bare sjelden tipper det over og blir gjort til et poeng i seg selv (et eks er omtalen av Splitkeinski, de blir temmmelig glorifisert) I det store og hele er miljøet en troverdig bakgrunn for historien om unge Finn (som vi ser det hele gjennom), hans enslige mor, ders hybelboer og etterhvert også Finns halvsøster, Linda, som ganske plutselig gjør entre, og som minst like brått forsvinner igjen. Mellom disse to dramatiske høydepunktene går Finn gjennom den pubertale oppvåkning, som det også er lett å tenke seg kan representere den uskylden som muligens forsvant en gang for alle på 60-tallet: "..dette var jo i Berlinmurens og Kennedys år," (s.8) Jacobsen skildrer tiden og personene på troverdig vis, selv om jeg ikke alltid synes Finns utsagn står til troende, som da han bruker uttrykket 'symptomatisk', det var vel knappest i vokabularet i det hele tatt på denne tiden. Men Jacobsen er flink til å finne en stemme som kler fortellingen, jeg har tidligere gledet meg gjennom Det nye vannet, Seierherrene, Grenser, Virgo, Frost, Hoggerne og et par utmerkede novellesamlinger. I det hele tatt er dette en forfatter som gjennomgående leverer tekster av høy kvalitet samtidig som han synes å ha større spennvidde både mht form og innhold enn veldig mange andre forfattere. Jeg lurer rett og slett på om det at han har flagget nær tilknytning til Arbeiderpartiet brukes mot han?! I så fall er det synd, av mange grunner..
mandag 9. november 2009
Jacobsen:Vidunderbarn
Å fortelle om oppvekst på 60-tallet inviterer nærmest til nostalgi i bøttevis, tenker jeg, og da jeg så forfatteren i et tv-intervju vandre rundt i NRKs rikholdige lager for å plukke ut typiske gjenstander fra dette tiåret, begynte jeg for alvor å frykte at nostalgien er et hovedpoeng ved denne teksten. Det er det ikke! Riktignok er miljøskildringen viktig, men bare sjelden tipper det over og blir gjort til et poeng i seg selv (et eks er omtalen av Splitkeinski, de blir temmmelig glorifisert) I det store og hele er miljøet en troverdig bakgrunn for historien om unge Finn (som vi ser det hele gjennom), hans enslige mor, ders hybelboer og etterhvert også Finns halvsøster, Linda, som ganske plutselig gjør entre, og som minst like brått forsvinner igjen. Mellom disse to dramatiske høydepunktene går Finn gjennom den pubertale oppvåkning, som det også er lett å tenke seg kan representere den uskylden som muligens forsvant en gang for alle på 60-tallet: "..dette var jo i Berlinmurens og Kennedys år," (s.8) Jacobsen skildrer tiden og personene på troverdig vis, selv om jeg ikke alltid synes Finns utsagn står til troende, som da han bruker uttrykket 'symptomatisk', det var vel knappest i vokabularet i det hele tatt på denne tiden. Men Jacobsen er flink til å finne en stemme som kler fortellingen, jeg har tidligere gledet meg gjennom Det nye vannet, Seierherrene, Grenser, Virgo, Frost, Hoggerne og et par utmerkede novellesamlinger. I det hele tatt er dette en forfatter som gjennomgående leverer tekster av høy kvalitet samtidig som han synes å ha større spennvidde både mht form og innhold enn veldig mange andre forfattere. Jeg lurer rett og slett på om det at han har flagget nær tilknytning til Arbeiderpartiet brukes mot han?! I så fall er det synd, av mange grunner..
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Tusen takk for hyggeleg kommentar i bloggen min! Så kjekt at du følgjer meg, sjølv om eg ikkje har hengt heilt med sjølv den siste tida! Bloggen din ser spennande ut, eg gleder meg til å bla meg gjennom han.
SvarSlettEg har jo ikkje fått somla meg til å lese Jacobsen, sjølv ennå. Men etter dei mange varme omatalane av Vidunderbarn har både Seierherrene og denne hamna høgt på leselista mi.
Eg kjenner eg blir litt redd for at Seierherrene kanskje ikkje er det beste å starte med, vil iallfall nemne Det nye vannet som eg gløymte å ta med i skrytinga sist, som eit mogleg alternativ. D et er vel noe som seier meg dette etter det inntrykket eg har av å ha lese i bloggen din, men kanskje tar eg heilt feil!!
SvarSlett