Jacobsen; De usynlige

Roman
Utgitt 20|3,
244 sider
Utgitt av Cappelen/Damm








Ser Ingrid at 'graset er blitt stort' ? (s.240)




Roy Jacobsens ssite roman synes å ha tatt det lesende publikum med storm, men jeg er sant å si ikke veldig imponert. Det er paradoksalt; jeg har stort sett likt de bøkene jeg har lest av han ( 9 romaner og 3 novellesamlinger vet jeg at jeg har lest tidligere) bedre en den almenne resepsjonen. Paradoksalt er det også  at Jacobsens mest kjente bok ('Seierherrene') er hans mest volumiøse  (tar forbehold om Bratteliboken, som jeg ikke har sjekket), mens han i mine øyne leverer de spenstigste tekstene i det korte formatet, altså i novellen.  Noe av det beste ved hans nyeste roman er da også den konsentrerte formen.

'Seierherrene' er en traust, helt greit fortalt roman der hovedpersonene løftes inn i vår nære fortid; den viser oss en viktig del av utviklingen i det norske  etterkrigssamfunnet. Den er så politisk korrekt at den kunne fått verifiseringsstempel fra samtlige departementer. 'De usynlige', derimot, lar personene sveve i et historisk ubestemt felt et sted på Norlandskysten.Det er noe hamsunsk over teksten.  og vi ville ikke bli forbauset om Mack og Edvarda eller kanskje selveste Isak Sellanrå , (Ja, 'Markens grøde' er nesten et forelegg) kom innenfor billedrammen. Hvem er f.eks denne fremmede i kap. 30? Han kommer roende ut til dem, ber om husly, men oppfattes såpass truende og farlig at de velger å true han på livet . Kan dette leses allegorisk? 'De usynlige' er  ingen strengt realistsik roman, den er likså mye en romantisk allegori. La oss gå inn i begynnelsen av teksten og se hva som faktisk står der.og hva det innebærer:

Perspektivet i fortellingen klargjøres med en gang: ’På en vindstille dag i juli stiger røyken rett opp. Presten Johannes Malmberget blir rodd ut til øya og tatt imot av fiskarbonden Hans Barrøy, øyas rettmessige eier og overhode for dens eneste familie. Han står i støa som foreldrene har lagt opp av fjærestein og betrakter den ankommende færingen, de  bulende ryggtavlene til de to roerne og bak de svarte sixpencene deres det smilende og nybarberte ansiktet til presten. Da de er kommet nær nok, roper han:

   -Jaså, det kjem fintfolk, ’

Her finner vi egentlig hele sujettet i fortellingen,  det er øyboerne mot fastlandsbeboerne, det er arbeidere mot fintfolk, det er historie og tradissjon som bærer av samfunnets strukturer og som grunnlag for maktforholdene, eller kanskje ikke mht det sist, det viser seg nemlig at da  presten ’…vakler noe skritt opp på moloen, får han øye på noe han aldri har sett før, sin egen hjembygd under fjellene inne på  Hovedøya (…) stirrer innover mot samfunnet han aldri har sett  før, fra et så vanvittig ståsted.

     -Ja, Dogger har no aildri vørri her før.

     -Det e no eit par timers roan.

     -Dogger ha’då vel sæggel, sier Hans Barrøy.

     -No e det no blankstilla, sier presten, stadig med blikket vendt hjemover, for sannheten er at han er livredd havet og  både skjelven og oppspilt  her han står og er i live etter den fredelige overfarten..’

Det er blitt sagt noe sånt som at dette er en moderne fortalt roman om en svunnen tid, det mener jeg herved å ha problematisert, og det er for meg klart nok at denne utenpåklistrede, belærende fortelleren er akkurat like mye en gjennomgamgsfigur som karkterene i teksten . I mine  øyne er dette en fortellerposisjon på linje med den vi finner hos Camilla Collett; en usminket innehaver av tekstens norm, men knapt moderne i dag..

Hva rolle spiller det så om teksten er moderne fortalt eller ikke. Nødvendigvis ingenting, men denne leseren synes det er ganske enerverende og forstyrrende.

Språket gjør det ikke noe bedre:  Det er heldigvis ikke dagligkost å se innledningslinjer som den vi møter her; På en vindstille dag i juli stiger røyken rett opp.’ Beboerne på øya har øyensynlig tent et bål for å hjelpe den eller de av ungene som nå går på framhldskulen og får heimeoppgaver i naturtag: Tenn et bål på  en vindstille dag i juli. Observer. S kriv rapport som leveres inn til klassestyrer Knøttleif Fleinsleik ved skolestart i august.  Dvask åpning gir dvaske naturfagsoppgaver.

Når jeg blir såpass flåsete er det på tide å stoppe, konklusjonen er uansett at 'De usynlige' ikke innfrir de forventninger jeg har til en tekst av deneforfatteren.

t