Updike: Rabbit, Run

Rabbit, Run
Roman, utgitt 1960.
Første bok av i alt fire romaner, og en novelle, om Harry 'Rabbit' Angstrom.
177 sider i samleutgave. (Bildet her viser Penguins samleutgave av de tre første bindene)











Først av alt vil jeg takke Jon Hove for å ha fått meg til å forstå at disse bøkene om Rabbit ikke var noe jeg burde kvitte meg med, men lese - framfor mye annet. Basert på den første boken må jeg si meg hjertens enig, ja det var på høy tid å bli kjent med Rabbit, og jeg er bare forundret over at ikke disse bøkene lyser sterkere enn de gjør på dem litterære himmelen. Riktignok er de med på listen over '1001 bøker en bør lese før en dør', men mitt inntrykk er at Updike kanskje ikke har fått den posisjonen han kan forsvare blant amerikanske prosaister, i alle fall ikke her på berget. Bellow, Roth, DeLillo, Auster, Franzen - er alle bedre kjent, men de er ikke bedre skribenter enn Updike, tør jeg påstå! Når jeg leser bøker av en kvalitet som denne er eksempel på, lurer jeg virkelig på hvorfor jeg bruker masse tid på tekster som ikke når dette til leggen en gang - er det ikke bare bortkastet tid?

De siste dagene har jeg altså vært stadig mer oppslukt av fortellingen om Harry Angstrom (fantastisk navn, hva?), og de han omgås i byen Brewer i Pennsylvania på slutten av femtitallet. Vi møter Harry som ung familiefar, han giftet seg tidlig med Janice, de har sønnen Nelson og venter sitt andre barn. Harry var stjerne på skolens baskettballlag, og fortsatt leker han seg  i blant med å vise unggutter hvordan det skal gjøres (jf åpningsscenen). Best liker han like fullt å leke med kvinner; han er stadig på utkikk etter et lite eventyr i hverdagen, noe som fører til at han flytter fra Janice og Nelson mens hun er høygravid. Fødselen, de får en datter, fører dem imidlertid sammen igjen, bare for å lede dem mot det som sannsynligvis blir stående som den store tragedien i livene deres, nærmest uansett hva de senere måtte oppleve!

Og hvilken tekst, hvilken flyt! Som de fleste store forfattere er også Updike kjent for sin stil, bestående  blant annet av et noe arkaisk ordvalg og innslag av 'stream of consciousness', en svært potent prosa blir det iallefall, men det krever noen sider før en blir fortrolig med stilen. Særlig slutten av del 2 (se under), er en fantastisk oppvisning av fortellerkunst. (Tar med et avsnitt i eget innlegg som kommer direkte etter dette innlegget.)

Boken er delt i tre, kun nummerert av forfatteren. Jeg har moret meg med å sette mulige overskrifter på hver del: 1: Meet Harry Rabbit Angstrom who is running away.
       2: Tragedy comes creeping up from behind.
       3: Please do not run away anymore, life must go on.

Jeg føler meg nokså utluftet etter denne leseøkten, og tror faktisk jeg vil lese noe helt annet før jeg fortsetter med bok 2. Da er vi tilbake ved innledningsspørsmålet; er det noen vits å lese tekster som ikke er like 'perfekte'?! Ja, det er jo det, av mange grunner, f.eks er det alltid godt med variasjon; ingen vil ha indrefilet hver dag, og alle (bør!) lese  forskjellige tekster, bare slik kan en også bli bevisst hva som gjør at noen tekster er bedre enn andre...Men unn deg en indrefilet-tekst snart!