Fra ukens lesning: Sundstøl

'Matt's Bar minnet om en klassisk amerikansk diner, med lang disk og båser langs veggene, som var i mørkt tre. Det røde kunststoffet på barkrakkene hadde sprukket opp og dannet fine åremønstre. Stemmesurret fra gjestene omsluttet han helt. De fleste så ut til å være lokale folk som hadde stukket innom for å få seg en matbit. Luften var fuktig og stinn av snø som smeltet på klær og støvler.

Det var imidlertid mer enn den uhøytidelige nabolagsatmosfæren som gjorde Matt's Bar så attraktiv. Lances tarmer rumlet høyt av forventning da servitøren plasserte en Juicy Lucy foran ham på disken. Å se til lignet den en hvilken som helst anstendig hamburger, men som navnet antydet, fantes det ingenting anstendig ved den. Juicy Lucy var syndens burger, og som synden kunne den være farlig. Lance, som var en erfaren mann hva burgere angikk, lot den ligge og kjølne noen minutter. Da han endelig tillot seg å sette tennene i den, sprutet smeltet ost ut av kjøttet med en eksplosiv kraft, som gul lava fra en vulkan. Det brant på hendene og
 i ansiktet, men ikke så ille, siden han hadde latt den avkjøle seg litt først, mang en nybegynner hadde strøket på dør med brannskader i ansiktet etter sitt første møte med den berømte burgeren. Årsaken var at kjøttet i Juicy Lucy var fylt med smeltet ost. Dette fikk man til ved først å forme kjøttdeig til to tynne burgerskiver, deretter plassere en solid porsjon American cheese på den ene av disse, legge den andre over osten og sørge for å tette igjen hele veien rundt kanten. Så var det bare å steke til man hadde en burger med en kjerne av smeltet, glovarm ost. Det var opphavsretten til denne spesialiteten som var stedets egentlige 'claim to fame'. Selv om det etterhvert var mulig å få en Juicy Lucy på et uttall steder i Minneapolis, var det her den første ble stekt. På Matt's Bar skrapte man kjøkkenveggene for fett to ganger i året, en operasjon som antakelig lå bak myten om at det var det samme fettet som ble brukt om igjen hele tiden, og at Juicy Lucy derfor smakte ekstra godt akkurat her, fordi den fortsatt ble stekt i fettet fra den aller første burgeren.
(Fra Vidar Sundstøls Minnesotatrilogien, 2012)