Davidsen: Vann

Roman
Utgitt 2001
Oktober forlag
138 sider













Trond Davidsen brakdebuterte i 1998 med Triggerhappy, en strålende parodi på et outrert ungdomsmiljø, om en vil en overføring av Axel Jensens Line til nittitallet. Jeg hadde en fornøyelig lesestund selv over denne teksen, som ikke minst språklig er midt i blinken og morsomt. Oppfølgeren, Erkki Murole. kom to år senere, og var virkelig noe helt annet. Den subtile humoren her er ikke like lett å gripe, og teksten minnet meg om Erlend Loes mer sære prosjekter. Mange vil vel da finne det naturlig at en finne står sentralt i handlingen.

Vann fra 2001, er altså Davidsens tredje roman, og her møter vi først en ung person i en svømmehallsgarderobe. Etter noen sider måtte jeg innse at forfatteren hadde lurt meg til å tro at dette var en annen person enn det var, og slik sett blir vi kanskje litt mer på vakt ved lesingen videre enn vi vanligvis er. Denne romanen er også ganske sær, ikke minst i sin insisterende/monomane kretsing rundt vann i ulike miljøer.

Hovedpersonen, en ung jente, er også fortelleren, og vi møter henne på to stadier i oppveksten, og disse stadiene veves tett og overlappende sammen. Hun blir i stor grad neglisjert av foreldrene, dvs faren synes gjerne å ville ha kontakt, men orker ikke å være nær moren lenge om gangen. Moren på sin side har blitt så altfor glad i 'livets vann'...

En klassisk 'se meg'-scene tar utgangspunkt i mor og datter på stranden, og der regler brytes for å bli sett av de(n) andre, med livet som innsats.

Jeg ser ikke mye humor i denne teksten, men Davidsen skriver godt og gjør noe uinteressant (for meg) til høyst lesverdig litteratur.

Boken er lettlest og gir samtidig noe å gruble over, jeg kan trygt anbefale den enten du er ved vann eller ikke i ferien!!