Hva jeg leser og hvorfor, del 2!

Du som leser dette har høyst sannsynlig lest det første innlegget med denne tittelen, publisert 18.4 (se her) . Da oppdaget du antakelig også at overskriften ikke var spesielt treffende; jeg skrev egentlig mest om hvordan jeg leser. Det som følger er et forsøk på også å fortelle om hva og hvorfor!

La meg ta\ det mest åpenbare først: Jeg leser mer fiksjon/skjønnlitteratur enn sakprosa. Det går aller mest i romaner, men også noveller og lyrikk havner høyt på leselisten i forhold til sakprosa. Det er nok mye gammel vane som gir føringer her; når jeg først leser en sakprosabok er jeg som regel vel så fornøyd med utbyttet som når jeg leser fiksjon, men det forandrer lite; de ni neste bøkene er antakelig fiksjonslitteratur like fordømt! ( Hva jeg synes om leseutbytte må kanskje vurderes opp mot utvalget, jeg skummer fløten av sakrosaen, men leser mye bredere innen fiksjonen.) Hvorfor jeg leser mest romaner har å gjøre med denne sjangerens sterke dominans, egentlig har jeg vel så stor sans for novellen, og tror bestemt (!) at jeg  leser en høyere prosent noveller enn de fleste, også innen bokbloggernes rekker.

Jeg leser mer samtidslitteratur enn klassikere, og dette er med viten og vilje! Det siste kan kanskje overraske, det synes jo å være en bred enighet om at klassikerne  egentlig er (omtrent) det eneste det er verdt å bruke tid på. Vel, jeg benekter ikke at klassikerne har vist over tid at det er litteratur som er verdifull, men som det helt vanlige mennesket jeg er, er jeg et barn av vår tid, og det er nettopp  vår tid og det samfunnet jeg lever i som interesser meg mest, inkludert de kulturelle delene. Dette fører i praksis til at jeg hele tiden lar nye bøker fortrenge gamle, mens jeg tenker at nå skal jeg snart lese en 'gammel' (i betydningen 'ikke blodfersk'!) igjen, noe som fører til at jeg får fylt igjen hull i etterkrigslitteraturen, mens de virkelige klassikerne fortsatt støver i hyllene, men ca ett klassisk verk får jeg som regel lest i året. (Om du nå tenker at jeg må være mer eller mindre historieløs, kan jeg forstå det, men jeg leser altså ikke fiksjonslitteratur for å lære historie!)

Jeg leser mer norsk litteratur enn litteratur fra andre land. Her gjelder mye av argumentasjonen fra forrige avsnitt; det er større sjanse for at en norsk bok har noe å si meg enn en utenlandsk. Når jeg skriver dette ser jeg godt at det virker temmelig tåpelig å si noe slikt, det er jo sannelig på tide at vi ikke bare er oss selv nok, men pr i dag er det nok slik at om jeg skal velge mellom en norsk bok og en utenlandsk, så vinner nok den norske i to av tre tilfeller.

Leser jeg en utenlandsk bok, og det gjør jeg også ganske ofte, er sjansen stor for at det er en svensk, dansk eller engelskspråklig bok, da kan jeg nemlig som regel klare å lese originalteksten, noe som jeg uoriginalt nok synes er en (stor) fordel. Jeg har gitt uttrykk for det tidligere, men gjentar det gjerne; å lese den beste, nålevende prosaforfatteren i Norden i dag, nemlig Per Olof Enquist, i original, er noe helt annet enn å lese en god oversettelse, fordi det er nærmest som Enquists tekst synger til deg i original, og det er selvsagt grenser for hva en kan forvente av en underbetalt oversetter. Så les vår nabolandslitteratur i originaltapping! (Jeg bryter stadig mitt eget råd om dette, men da fordi det som regel er mye enklere å få tak i oversatt versjon.)

Engelsk har jeg som fag fra universitetet, uten at jeg noensinne har vært så hoppende god hverken muntlig eller skriftlig, men jeg har i alle år (!) sett lesingen av engelskspråklige tekster som tiltak nr 1 for å holde oppe et anstendig ordforråd, og i snitt leser jeg nok en engelskspråklig bok i måneden. Å lese bøker oversatt til engelsk er imidlertid bare tøys, i hvert fall for meg: Jeg prøvde for mange år siden å lese Dostojevskis Forbrytelse og straff  på engelsk pga prisen, men det funket ikke og prisen ble for høy, jeg  har i realiteten ikke lest boken selv om jeg tror jeg var gjennom hele!

Om du kjenner bloggen min fra før, vil du kanskje si: Men har ikke du gående leseprosjekt både innenfor tysk og kinesisk litteratur? Jovisst, og det er da også noe som gjør bildet mer sammensatt enn jeg har gitt uttrykk for så langt. Nå må det sies at jeg i det siste året  eller så har fått lest langt mindre innenfor disse to områdene enn jeg hadde tenkt meg, men uansett ligger de der, med en grunnleggende god motivasjon som gjør at jeg heller ikke hverken ønsker å glemme eller faktisk vil gjøre det, og som om dette ikke var nok så har  jeg også begynt å lese afrikansk litteratur noe mer systematisk enn før.

De tre siste fiksjonsbøkene jeg har omtalt på bloggen er skrevet av kvinner og kan tyde på at jeg leser bøker skrevet av kvinner minst like mye som bøker av menn. Det ville være helt greit om det var sånn, men i realiteten er det nok klar overvekt av menn, uten at jeg gidder å dokumentere det ved å f.eks se gjennom bloggen. Spiller det så noen rolle om en bok er skrevet av en mann eller en kvinne? Forsåvidt ikke, men jeg tror jo det har sitt å si mht hvordan boken blir til slutt, selv om jeg ikke hører til dem som mener vi kommer fra ulike planeter. Interessant i denne forbindelse å lese omtalen og kommentarene hos Lines bibliotek til Agnes i senga, som jeg selv nettopp har omtalt. Her går mye av oppmerksomheten rundt hvorvidt AiS er 'feelgood'-litteratur, eller 'drops' som et av våre ledende forlag har lyst til å kalle det. Jeg tenkte ikke i de baner i det hele tatt da jeg leste boken, og hadde jeg gjort det ville jeg neppe ha orket å lese ferdig, nei, det er en fortelling fra en kvinnes perspektiv, ikke Agnes, men - som Line påpeker - en mye smartere person  enn Agnes (Lines omtale er forresten fra en annen planet enn min mht kvalitet, i hennes favør om noen lurte på det!)

Jeg liker å tro at jeg har et utbytte av å lese utover det å få tiden til å gå, derfor liker jeg prinsipielt bøker som  har et annet ståsted enn mitt eget, bøker som kan provosere - om det fortsatt er mulig? - iallfall utfordre og/eller kan gi innsikt i forhold som er annerledes enn det jeg møter til vanlig. (Joda, jeg vet at jeg nå synes å motsi meg selv, så jeg får bare skynde meg å si at dette punktet får litt for lite oppmerksomhet i hverdagen, men som kjent er det plass til mye i festtalen som ikke er så synlig på 18.mai!)  Da jeg på det politiserte 70-tallet hadde sommerjobb på et hotell i Bergen (jeg var offisielt pikkolo, men fikk pent gjøre alt som de andre ansatte følte var under deres verdighet). fikk jeg i blant sneket meg til å lese litt på pauserommet. En dag spurte en av de andre på jobb hva jeg leste, og jeg sa som sant var: Den afrikanske farmen av Karen Blixen. -Men det er da en fryktelig reaksjonær forfatter, var kommentaren. Jeg leste videre med fornyet iver!

For enkelte vil antakelig lesevanene mine fortone seg som lett snobbete.Det er helt greit om det er prisen for ikke å lese bestselgere.

For favorittforfattere, se her.

Anbefaler ellers Tor Eystein Øverås' tekst 'Mitt liv som leser: Forsøk på en selvbiografi' . Finnes i hans egen essaysamling I dette landskap.