Fra ukens lesning: Linde

-Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette, sier William og drar fingertuppene raskt over håndleddet hennes.
Agnes har akkurat puttet en ny bit i munnen, en maki med avokado og majones, og mens hun kjenner hvordan tennene synker gjennom det tynne sjøgresset, tenker hun hvor praktisk det er at huset har visning nettopp denne helgen, hvor passende det er at hun har fire dager fri nå, så vidt hun vet har heller ikke William lagt noen planer for helgen.
   Da slipper han taket i hånda hennes og trekker pusten.
   -Jeg har møtt en annen, sier William. -Det er slutt. Beklager.
Det rykker litt til under det ene øyet hans mens han ser på henne. Agnes har aldri likt det, at noen ser på mens hun spiser, nå kjennes det som risen i munnen sveller, som om laksebiten der inne har blitt levende, og Agnes tygger og tenker: Er det nå man skal skrike? Er det nå man skal kaste ting ut av vinduet? (.....)

Stolen hennes lager ingen lyd da hun skyver den ut fra bordet, ikke skrittene hennes heller da hun går ut av kjøkkenet, går gjennom gangen i denne leiligheten som med ett er forvandlet fra velkjent til fremmed. Hånda som åpner døra inn til badet, er stø og rolig, men det er bare så vidt hun rekker fram til toalettet før det kommer. Oppkastet støtes voldsomt og krampaktig ut av henne, og det er først her, bøyd over doskåla, at det slår Agnes at det ikke vil bli noe av den visningen, at hun har en helg foran seg som plutselig må fylles med noe annet enn ham, William, og etter dette: nye dager, nye helger, en hel framtid skal hun bli nødt til å fylle med noe annet. Det banker lett på dodøra.
-Er alt i orden, sier William der ute fra.
Og Agnes synker helt ned på knærne, gulvflisene er varme, og hodet er så tungt, hun støtter panna mot doringen, og håret faller framover, det har visst kommet oppkast i det også.
-Agnes? sier William der ute fra. -Var det noe med den laksen?
Han tar i dørhåndtaket, men det nytter ikke. Døra er låst, og hun slipper  han ikke inn.

(Fra Heidi Linde: Agnes i senga, 2012)