Fra ukens lesning: Vann

Han stønnet og knurret en stund og gikk rundt i jorda. Da føttene ble for varme, gikk han ut i leire og fortsatte å vandre. Ugress og stikkeplanter, hver eneste vekst uvennlig. De fleste så døde ut, men de sto fortsatt, tynne brune og gule stilker av helvetes buskas og bedritent ugress og jævla gress. Årevis av døde og tørre blader som råtnet, et lag av valnøttskall. Og der jorda fortsatt syntes, var selv det brune bleket ut av den. Jorda mer hvit enn brun. Dette herjede stedet. Flott for gresshopper og bier og sommerfugler, gresshoppene verst, han hørte dem lande på alle kanter. Han tok et par av dem, tråkket på dem idet de landet, knuste dem i hendene, knasende brune kropper, altfor store hoder med store, svarte øyne som fulgte ham, bein for tynne til å være lagd av noe som helst. Det han ville var at de skulle dø alle sammen og bare ta ugresset med seg, renske hele frukthagen, og så ville han ha litt regn. Han ville at jorda skulle bli brun igjen, og han ville ha slutt på sola.  (Fra David Vann: Jord. Oversatt av Hilde Stubhaug. Utgitt av Gyldendal 2013)