LITTERATURHUSET, ET STED ’Å HENGE’?
Det tok sin tid, men nå er Litteraturhuset i Bergen åpnet.
Noe uferdig i listverket her og der, men med et sydende, flott serveringssted
sentralt plassert. Selv har jeg vært der en gang og spiste da fransk fiskesuppe
og hadde et glass hvitvin til. Kanskje litt i overkant en lørdag formiddag?
Nåvel, det er ikke hver dag en er på besøk i et nytt kulturtempel, og som ivrig leser i mange år, føltes det
godt å markere med en liten skål. Det var livlig og høy stemning, selvsagt vurdert i forhold til tid på døgnet, og jeg
hørte opp til flere som var inne på litteratur i samtalene sine, men det var
antakelig bare lesere, så det er jo ikke så interessant……
For forfatterne er sure, da maten er dyr og ølet enda
dyrere, slik at det ikke er dem selv som fyller opp langs bordene, men
kulturkjerringene av begge kjønn, og dette vil virke ødeleggende på hele
litteraturhuset, må vite. Den siste som tygger drøv på disse kulturelitistiske
tanker, først brakt til torgs av Tomas Espedal, er Henning H. Bergsvåg i BT
25.2. Riktignok har Bergsvåg rotet seg
ned i bunnen av flaggkisten og reist banneret ’Litteraturhus for alle?’ som
overskrift. Og i dag: ’ (…) er ikke dette et sted man kan henge og føre sine
samtaler. Man har rett og slett ikke råd til å tilbringe en kveld der man blir
tilbudt 0,3-flasker til den nette sum av 68 kroner (…).
Det er to problemer med serveringen sett fra forfatternes
side, ifølge Bergsvåg; Ølet er for dyrt (hovedsynspunkt) og stedet er for stivt
og appellerer mer til velsituerte kulturkjerringer enn kule og unge forfattere
og studenter (Understreker at det er Bergsvåg selv som gjør et nummer ut av å
imøtekomme et ungt publikums uslokkelige tørst på billig øl.)
Jeg, og kanskje noen andre kulturkjerringer med meg, ser det
nok noe annerledes. I mine øyne er Bergsvåg en konservativ, lett patetisk
skikkelse, som vil ha Litteraturhuset modellert etter hva som passer forfatterne
til enhver tid: (…) slik skal et litteraturhus fungere. Slik har det vært i
kunstnerkretser og i akademia i uminnelige tider.’ Med andre ord: Ikke kødd med
sandkassen vår, der skal vi sitte og søle øl på hverandre til evig tid.
Men hva er litteraturen uten lesere? Det er gledelig at de
nye litteraturhusene ikke satser på å være elfenbenstårn, men vil favne bredest
mulig. I det norske samfunnet i dag når en ikke et bredt publikum gjennom
enkle, simple og billige løsninger, hverken med hensyn til mat, øl eller litteratur.
Det er klart Litteraturhuset er et sted å tilbringe masse tid, både til å spise, drikke, lese, prate og å bare være. Det er litt overraskende at bergensere er så mye mer kritiske til sitt litteraturhus, enn det de har vært i Tigestaden. Her elsker vi vårt litteraturhus og aldri har jeg hørt om noen som har fått opplevelsen av å være kulturkjerring. Litteraturhuset her i Oslo har blitt et møtested, både for det sosiale, for frokost, for kursing, boklesing, bokhandling, middager og sene kvelder. Det er mye mer moro å kjøpe bøker etter et par galss vin! Nyt litteraturhuset deres, jeg gleder meg allerede til å besøke det neste gang jeg er i Bergen. Forhåpentligvis er det masse kjentfolk der og et naturlig sted å møtes! Det er ikke det rimeligste stedet i byn, men det er heller ikke for dyrt. Helt enig med den som har skrevet, ikke gjør dette til en kjip, billig, brun kneipe som blir fylt opp av surmagede og halvgamle (forfatter-)mannfolk.
SvarSlettJeg vet ikke helt om det var så overraskende at det ble mye styr rundt litteraturhuset her i bergen, det er tross alt en tendens til at vi debatterer det meste, det er som om vi fortsatt egentlig befinner oss i en lite kystby der alle møtes på fisketorget og krangler om prisen på fersk pale med strilene, jf Hellemyrsfolket! Det er vel rett og slett en annen mentalitet her på berget enn i Oslo, på godt og vondt. (Og den som hadde skrevet var altså meg..)
Slett