Fra ukens lesning: Petterson

'Noen ganger er det ikke mulig å huske nøyaktig hva som skjedde i en viss periode av livet, hva du gjorde eller sa den gangen, hvem du sa det til,   å huske hverdagene, skoledagene,  bursdagene, de som inviterte  og hvor mange år de bar med seg,  men du husker hvilke farger de dagene hadde, og håndflatene dine husker det mjuke, det glatte og det ru, husker alle overflater, husker stein og tre, husker vann, og du husker et plagg, at det plagget  vart viktig,men ikke hvorfor det var viktig, og du kan plutselig huske et telefonnummer, men du husker ikke hvem du ringte til, 25 00 45, hvem kan det ha vært,og en setning kommer, men du kan ikke huske om det var han eller du som sa den, men det spilte ingen rolle, det kan hende den ble sagt i kor.  Men du kan huske hva slags vær det var, og himmelen over, alle himlene, og alle dagene over, alle himlene, og alle dagene hadde samme fortegn, det var pluss, pluss, pluss, og de kom imot deg og dro forbi i sakte film, og plagget var en kjole, og du svingte deg på én fot i kjolen,  og løfta den ene hånda og så på den, og det var ei ny hånd, det var di hånd, men du hadde ikke sett  den før, og du lo og sa:  Jeg har fått ei ny hånd, se hånda mi, Jim, den vinker, den skal aldri hjem igjen.'
(Fra Petterson: Jeg nekter, 2012)