Det slo meg forleden dag at ingen egner seg bedre som overgangsskikkelse mellom jazzen og 60-tallets popdominerte musikkscene enn nettopp Louis Armstrong. Han får gjerne omtrent alene æren for på slutten av 1920-tallet å ha gitt jazzen den retningen som førte videre mot det som ble jazz av vår tid, bl. a. gjennom noen - for den tiden - revolusjonerende plateinnspillinger kjent under samletittelen Hot Fives and Sevens.
Samtidig var han ekstremt tilpasningsdyktig, en livsstrategi nødvendig for å overleve oppveksten, som førte til ay han i en alder fra ca 65 til nesten 70 spilte inn noen av sine mest kommersielle plater. De to her er verdt pengene bare på grunn av de fantastiske tittelsporene, Hello Dolly! fra 1964 og What a Wonderful World fra 1968. Armstrong var en strålende trompetist, men det spørs om han ikke var enda større som vokalist!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar