Retrospektivt hjørne: Døde forfattere som jeg alltid har med meg (del 1)

Da jeg i september presenterte nålevende forfattere som er spesielt viktige for meg (se her), forespeilet jeg måneden etter en bloggpost om tilsvarende døde. Nå ble det altså først to måneder senere at dette dukker opp, men det får så være. Jeg har som du sikkert allerede har lagt merke til, kjære leser, forandret litt på perspektivet denne gangen, og for å komme enhver spekuslasjon om at jeg nå har blitt en mystiker som tror at jeg kan snakke med de døde osv, i forkjøpet, så mener jeg ikke noe annet med overskriften enn at de utvalgte her alle har skrevet noe som har gjort såpass inntrykk på meg at jeg regner med at de har vært med på å forme meg til den jeg er i dag! Det er nok mange andre forfattere jeg har lest flere sider av enn noen av disse, men det er som kjent ikke kvantitet som er den mest interessante størrelsen innenfor humaniora.Ellers gjelder de samme kriteriene som forrige gang; alfabetisk, urangert ordning.


Elias Canetti (1905-1994)

Canetti fikk nobelprisen i litteratur i 1981, og det var da jeg ble oppmerksom på han. Det vi står overfor her er en sann europeisk intellektuell, noe de tre selvbiografiske bøkene hans til fulle bekrefter. (Omtale av disse finnes på bloggen). Det er imidlertid et verk som jeg bare har lest bruddstykker av, og som jeg antakelig aldri kommer igjennom i sin helhet, som er hovedårsaken til å ta han med i denne sammemhengen; fordi jeg aldri blir ferdig med å slå opp og lese bruddstykker av den fascinerende teksten Masse und Macht, eller 'Crowds and Powers' som min engelske utgave heter. Boken ble til på grunnlag av et nærmest livslangt studium fra Canettis side, og tar for seg kjennetegnene til mennesket som flokkdyr - i høyst ulike sammemhenger. I en av de selvbiografiske bøkene redegjør han fortreffelig for hvordan han begynte å gjøre dette til sin hovedneskjeftigelse gjennom livet; han kunne høre publikum fra en nærliggende fotballbane inn vinduet på hybelen, og dermed følge godt med i kamputfallet, som han forøvrig ikke var det minste interessert i! (Boken skal også være oversatt til norsk, uten at jeg i det hele tatt har sett et eneste eksemplar, kan du hjelpe kjære leser?)



Raymond Carver (1938-1988)

Raymond Carver skrev de beste Hemingway-novellene som ikke Papa skrev selv... Jo, det er noe i det, men han var ingen kopist, det er i mine øyne iallefall ikke mindre interessante og sterke tekster hos Carver. Mange har sett og likt filmen 'Short Cuts', ikke like mange vet at den er basert på en del av Carvers tekster. Selv har jeg bare lest det som ble hans siste bok; Where I'm Calling From, som er en slags 'the best of RC', fordi den i tillegg til nye tekster  (7) inneholder høydepunkter (30) fra hans tidligere produksjon. Carver døde av lungekreft.



Georg Johannesen (1931-2005)

Johannesen var en sprenglærd og unik person i det norske samfunnet, og bare det å ha opplevd han er nok til å huske han. Blant hans rike produsksjon er det særlig de to tekstsamlingene Om den norske tenkemåten og Om den norske skrivemåten som har vært viktige for meg, ja om vi da ser bort fra diktene hans da, de er nok aller viktigst for denne leseren. Jeg var heldig nok å høre han lese egne dikt i en norsktime på Bergen Katedralskole på 70-tallet, der han  krydret med korte kommentarer som: 'Dette er om min mor' eller 'dette diktet vil dokker sikkert ikkje like'. Jo, eg likte det  iallfall og skaffet meg raskt hans tre første diktsamlinger (samleutgave i Lanterneserien til kr 8,50) fra det som vel må sies å ha vært hans poetiske raptus (Dikt 1959, Ars Moriendi eller de syv dødsmåter (1965) og Nye dikt (1966).). Jeg bekjenner: Jeg har radbrekket, referert, rabulert, rist og rost disse diktene i allslags sammenhenger helt opp til i dag, og blir nok ikke ferdig med det før i morgen går over i natt.

Jack London (1876-1916)

Om han i det hele tatt har et navn blant lesende i dag, så er det vel som forfatter av sterke og levende dyreskildringer som'The Call of the Wild'. Og det var nok også det som var mitt første møte med dette forfatterskapet,  mot slutten av barneskolen slukte jeg alt jeg kom over av den type tekster. Det kunne nok fort blitt med det, men så fikk jeg noen år senere noen bøker av min far som han hadde hatt liggende og som han tenkte jeg kunne være interessert i, derav The Iron Heel, som til fulle viste at han var opptatt av menneskenes samfunn også, et samfunn jeg hadde begynt å fatte interesse for selv.. En annen bok som virket nesten enda sterkere var Kong Alkohol (original John Barleycorn) der han utlever seg selv og sine alkoholproblemer på en omsvøpsløs måte.


Torborg Nedreaas (1906-1987)

Torborg Nedreaas var, som Jack London, opptatt av et sosialt godt samfunn, og det preget mye av skrivingen hennes. For meg er hun en fremragende stilist, og - aller viktigst - en fantastisk skildrer av barnet, ikke minst dets psyke, ofte vist best gjennom det usagte! Bøkene om Herdis er et høydepunkt, både i hennes eget forfatterskap og i norsk litteratur i de første tiårene etter andre verdenskrig. Det dreier seg om novellesamlingen Trylleglasset og romanene Musikk fra en blå brønn og Ved neste nymåne. Dette er bøker jeg kommer til å lese mange ganger ennå - forhåpentligvis!

(De fem neste forfatterne blir presenterte om ikke så lenge..)